Tv2 Lørdagsmagasinet i går viste oss historien om en kvinne som på en tidlig ultralyd fikk vite at fosteret hun bar i magen hadde en alvorlig misdannelse, Trisomi 18. Så alvorlig at det var stor sjanse for at fosteret ville dø før svangerskapet var fullgått. Og overlevde barnet fødselen så ville det kun overleve noen dager. Gjennomsnittlig overlevelse for barn født med Trisomi 18 er 5,8 døgn.
Den gravide moren måtte ta valget mellom å avbryte svangerskapet eller å fullføre det, vel vitende om at barnet ikke kunne overleve. Kvinnen orket ikke å være den som bestemte når hennes egen datteren skulle dø, og hun og ektemannen bestemte seg for å fortsette svangerskapet, samtidig som de forberedte seg på begravelsen til sitt ufødte barn. Datteren fikk leve i 3 døgn. 3 døgn som familien fikk til å samle minner om barnet som ikke kunne få leve.
Det var en sterk og rørende historie. Nydelige bilder av den nyfødte vesle jenta sammen med søsken og foreldre som visste at de måtte ta farvel.
http://www.tv2nyhetene.no/magasinet/siri-valgte-aa-la-datteren-leve-3382085.html
Alle som selv har barn vil forstå hvor vond en slik situasjon er,men jeg har all respekt for at de valgte som de gjorde. De mistet et barn, men de har minnene om henne og bilder av henne. Noe håndfast midt i sorgen.
Dessverre opplevde de negative reaksjoner på valget sitt. Ikke alle kunne forstå eller akseptere at de valgte som de gjorde. Er det blitt opplest og vedtatt i samfunnet at foster med skader og avvik SKAL aborteres ? Er det derfor det kommer sterke reaksjoner når noen ikke vil ta valget om NÅR barnet sitt skal dø ? Foreldrene valgte å la naturen selv avgjøre dagen deres datter måtte dø. Hvorfor opprører det enkelte mennesker ?
Berører det folks egen oppfatning om retten til liv for barn med misdannelser / funksjonshemming ? Eller pirker det bort i hva deres eget valg ville vært, og at andre valg stiller spørsmålstegn ved det valget de selv ville valgt i samme situasjon ?
Vi har selvbestemt abort inntil uke 12 i Norge, og enda senere når fosteret har påviste misdannelser. Betyr det at samfunnet forventer at man SKAL benytte seg av abort i slike situasjoner ? Blir det da selvbestemt om det er opplest og vedtatt at slik skal man velge ?
Personlig er jeg mot abort, men FOR selvbestemt abort. Jeg mener at et hvert barn i utgangspunktet har retten til å få leve, men at valget likevel må være morens. Konsekvensen av svangerskap, fødsel og barn vil alltid ha størst innvirkning på morens liv, og hun alene er den som kan avgjøre om hun kan påta seg ansvaret.
Nå ønsker jeg ikke å debatere ulike argumenter FOR og MOT abort, men heller hvor selvbestemt abort er når det påvises avvik på et foster. Har et foster med misdannelser / funksjonshemming AUTOMATISK mindre rett til liv enn friske foster ? Dersom samfunnet rundt oss tar det som en selvfølge at man velger abort for foster med skader og avvik, hvor selvbestemt er abort da ?
De fleste av oss slipper heldigvis å måtte foreta så vanskelige valg. Jeg har tre friske barn som jeg er utrolig takknemlige for. Nummer to har noen mindre problemer som har skapt vanskeligheter for ham, men jeg betrakter ham absolutt som frisk selv om diagnosene hans er kategorisert som lettere funksjonshemming.
Under ultralyden med mitt tredje barn så fant de ikke fosterets magesekk. Fordi det ikke var noe fostervann i magesekken som kunne gjøre den synlig. Kunne ikke fosteret drikke fordi det manglet forbindelse til magesekken ?
Min første tanke var øsofagusatresi. I studietiden min hadde jeg vært i praksis på Barnekirurgen på Rikshospitalet, og der var det et barn med øsofagusatresi, et medfødt lukket spiserør som endte blindt istedenfor å ende i magesekken. Og nå gikk tankene mine til alle problemene rundt det barnet. Å,nei, bare ikke DET !!
Jeg fikk beskjed om å vandre rundt på sykehuset en time, og så komme tilbake til ny ultralyd. Håpet var at fosteret da ville vise seg å drikke noe. Det var tunge og lange minutter. Hva om ? Hva skulle jeg gjøre ? Skulle jeg gjøre noe som helst ? Ville jeg orke belastningen ?
Jeg kom aldri lenger enn til alle spørsmålene og frykten før jeg slapp inn til ny ultralyd. Og fosteret hadde drukket fostervann på den timen ! NÅ var det fostervann i magesekken slik at den var synlig! Jeg kunne puste lettet ut, og slapp å havne i en situasjon hvor jeg måtte foreta vanskelige valg.
Og selv om jeg i utgangspunktet mener at alle barn har retten til liv så tør jeg ikke påstå 100 % sikkert hva jeg hadde valgt om misdannelsen var påvist, for jeg var ikke i den situasjonen at det ble nødvendig. Og hvordan kan man vite helt sikkert hva man vil velge før man faktisk ER i en situasjon ?
Den som er skråsikker på at man ville valgt avbrudd kan føle annerledes når valget faktisk må tas. Og den som er skråsikker på at man aldri ville valgt avbrudd kan rokkes i sin sikkerhet når situasjonen faktisk krever et valg.
Øsofagusatresi kan opereres, men medfører ofte problemer resten av livet. Barnet jeg møtte i studietiden var 9 mnd gammel og bodde fortsatt på sykehuset, fortsatt avhengig av sykehusets hjelp og pleie. Det var det eneste barnet jeg hadde sett med denne misdannelsen og ble derfor hva jeg så for meg av komplikasjoner.
Når misdannelsen er uforenelig med liv, så foretar naturen et valg for en.
Jeg beundrer ekteparet for valget de tok og for at de viser oss at det var ikke bare et foster med en misdannelse som burde aborteres fortest mulig. De viste oss ei skjønn lita jente som ikke kunne leve, men som i løpet av sine 3 levedøgn rakk å sette tydlige spor etter seg i livene til en hel familie. Så verdifullt var det lille livet !
Takk til ekteparet fordi de valgte å la oss andre få et glimt av hva deres valg brakte med seg, av gleder så vel som sorg !
