Sørgemarkeringen etter terroraksjonen ble for "hvitt og kristent."

Kom over denne artikkelen og ble egentlig litt trist.............................

Pressesjef i Human-Etisk Forbund, Jens Brun-Pedersen, mener Norge møtte angrepet på Norges mangfold med å stadfeste en "hvit og kristen" sørgemarkering.

" Regjeringen klarte ikke å bryte tradisjonen med å samles i et utvalgt trossamfunn da sorg og håp skulle manifesteres.................... Etter bomba og massakren 22.juli forsvant fargene i det politiske landskapet. Skillelinjer ble opphevet. Samling i sorgen og fortvilelsen på tvers av politiske skillelinjer ble en naturlig konsekvens av terroren. valgkampen fikk en timeout. I det livssynsmessige landskapet ble Norge imidlertid hvitt igjen - og kristent."

http://www.dagbladet.no/2011/08/18/kultur/debatt/kronikk/terror/sorg/17725517/


Jeg forstår hva han mener og hva han hadde ønsket, men jeg mener det er et par ting han ser totalt bort fra i uttalelsen sin.

Han kritiserer bl.a. at "Det offisielle Norge søkte inn i en kirke for å markere sorg og håp"
Hva han ser totalt bort i fra er at det "offisielle Norge " har i sin Grunnlov slått fast at " Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion." - "Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisk-lutherske Religion, haandhæve og beskytte denne." - "Af Statsraadets Medlemmer skulle over det halve Antal bekjende sig til Statens offentlige Religion."

http://www.kirken.no/?event=doLink&famID=3539

Man kan jo mene at disse paragrafene i Grunnloven bør endres, men de er ikke forandret enda. Foreløpig så står de fast som rettesnor for det offentlige Norge. Og da finner jeg det naturlig at kirken ble det stedet som det offentlige Norge søkte til.
Det er ikke bare å "bryte tradisjonen" som eventuellt skal til, det er en grunnlovsendring som skal til før Kirken ikke er Norges offentlige religion ! Noe Brun-Pedersen tydeligvis ser bort i fra.

Han gir også inntrykk av å mene at mange ble utestengt fordi kirken ble rammen rundt mye av den offentlige sorgen. Man kan ikke gjøre alle til lags, motsatt så kunne noen føle seg utestengt i en samling totalt blottet for tro også. Kanskje kunne det vært flere livssynsnøytrale minnesamlinger, men det var da minst en som jeg vet om . Og hvor mange mener han at vi skal ha,da ?

Av Norges befolkning så er nesten 80 % medlem av Den Norske Kirken, 9 % er medlem i et tros-livssynsamfunn utenfor Kirken,over havparten av disse i et kristent trossamfunn, litt under 2 % av andre religioner. 2 % er ikke registrert i noe tros-livssamfunn.
Human-Etisk Forbund har under 2 % av folketallet som medlemmer.
De kristne kirkesamfunnene økte mest i 2010.

Av de omkomne i terroraksjonene så valgte pårørende kristen begravelse for vel 70 av de 77 døde, 5 muslimsk begravelse (en både muslimsk og kristen)og 3 human-etisk begravelse. Altså ca 90 % kristen begravelser. Og færre en 5 % livsynsnøytralt.

Likevel mener altså Brun Pedersen at sorgen ble nærmest "kuppet" av hvitt og kristent !

Ja, vi er på veg mot et enda mer mangfoldig Norge slik at disse tallene kan endre seg i fremtiden. Og grunnloven og Den Norske Kirkes rolle som offisiell religion i Norge kan også være på veg ut, men det betyr ikke at vi nødvendigvis skal foregripe begivenhetenes gang.

Jeg finner at Brun Pedersen er mer opptatt av å kritisere alt som har kristendommens/kirkens påvirkning i våre tradisisjoner enn å bruke sin tid og sine krefter til sitt humen-etiske ståsted.

En ting skal jeg gi ham støtte på : Dersom det stemmer at et kriseteam fra Human Etisk Forbund ikke fikk være tilstede på Sundvollen fordi de hadde nok prester og en Iman der, så synes jeg det var en feilvurdering. Nå er ikke religion noe som bør være tema når man tar seg av ofre og pårørende, men likevel ville det kanskje vært naturlig at et kriseteam var satt sammen av ulike trosretninger/ ikke-tro.

Jeg har litt problemer med å forstå hans kritikk av bildebruken i NRK : "Dveling ved symboler som representerer et utvalgt livssyn er ikke det som representerer samhold og inkludering i vanskelige tider " .
Hva han sikter til er ikke bedre spesifisert, men jeg tenker at kanskje er et kors vist på tv siden han sier "symboler".

At han bare vil kaste alle symboler og tradisjoner som 85 % av befolkningen på en eller annen måte er knyttet til fordi de siste 15 % ikke har noe forhold til de samme tradisjoner og symboler synes jeg er ganske drøyt!!


Og jeg vil ha meg frabedt Brun Pedersens insuinasjonen om at fordi jeg ikke avviser alt som er preget av min kristne tradisjon, kultur og symboler så støtter jeg opp under massemorderens ønske om et Norge kun for hvite og kristne !!!!!!

Det umulige valget.

Tv2 Lørdagsmagasinet i går viste oss historien om en kvinne som på en tidlig ultralyd fikk vite at fosteret hun bar i magen hadde en alvorlig misdannelse, Trisomi 18. Så alvorlig at det var stor sjanse for at fosteret ville dø før svangerskapet var fullgått. Og overlevde barnet fødselen så ville det kun overleve noen dager. Gjennomsnittlig overlevelse for barn født med Trisomi 18 er 5,8 døgn.
Den gravide moren måtte ta valget mellom å avbryte svangerskapet eller å fullføre det, vel vitende om at barnet ikke kunne overleve. Kvinnen orket ikke å være den som bestemte når hennes egen datteren skulle dø, og hun og ektemannen bestemte seg for å fortsette svangerskapet, samtidig som de forberedte seg på begravelsen til sitt ufødte barn. Datteren fikk leve i 3 døgn. 3 døgn som familien fikk til å samle minner om barnet som ikke kunne få leve.
Det var en sterk og rørende historie. Nydelige bilder av den nyfødte vesle jenta sammen med søsken og foreldre som visste at de måtte ta farvel.

http://www.tv2nyhetene.no/magasinet/siri-valgte-aa-la-datteren-leve-3382085.html

Alle som selv har barn vil forstå hvor vond en slik situasjon er,men jeg har all respekt for at de valgte som de gjorde. De mistet et barn, men de har minnene om henne og bilder av henne. Noe håndfast midt i sorgen.

Dessverre opplevde de negative reaksjoner på valget sitt. Ikke alle kunne forstå eller akseptere at de valgte som de gjorde. Er det blitt opplest og vedtatt i samfunnet at foster med skader og avvik SKAL aborteres ? Er det derfor det kommer sterke reaksjoner når noen ikke vil ta valget om NÅR barnet sitt skal dø ? Foreldrene valgte å la naturen selv avgjøre dagen deres datter måtte dø. Hvorfor opprører det enkelte mennesker ?
Berører det folks egen oppfatning om retten til liv for barn med misdannelser / funksjonshemming ? Eller pirker det bort i hva deres eget valg ville vært, og at andre valg stiller spørsmålstegn ved det valget de selv ville valgt i samme situasjon ?

Vi har selvbestemt abort inntil uke 12 i Norge, og enda senere når fosteret har påviste misdannelser. Betyr det at samfunnet forventer at man SKAL benytte seg av abort i slike situasjoner ? Blir det da selvbestemt om det er opplest og vedtatt at slik skal man velge ?

Personlig er jeg mot abort, men FOR selvbestemt abort. Jeg mener at et hvert barn i utgangspunktet har retten til å få leve, men at valget likevel må være morens. Konsekvensen av svangerskap, fødsel og barn vil alltid ha størst innvirkning på morens liv, og hun alene er den som kan avgjøre om hun kan påta seg ansvaret.

Nå ønsker jeg ikke å debatere ulike argumenter FOR og MOT abort, men heller hvor selvbestemt abort er når det påvises avvik på et foster. Har et foster med misdannelser / funksjonshemming AUTOMATISK mindre rett til liv enn friske foster ? Dersom samfunnet rundt oss tar det som en selvfølge at man velger abort for foster med skader og avvik, hvor selvbestemt er abort da ?

De fleste av oss slipper heldigvis å måtte foreta så vanskelige valg. Jeg har tre friske barn som jeg er utrolig takknemlige for. Nummer to har noen mindre problemer som har skapt vanskeligheter for ham, men jeg betrakter ham absolutt som frisk selv om diagnosene hans er kategorisert som lettere funksjonshemming.
Under ultralyden med mitt tredje barn så fant de ikke fosterets magesekk. Fordi det ikke var noe fostervann i magesekken som kunne gjøre den synlig. Kunne ikke fosteret drikke fordi det manglet forbindelse til magesekken ?
Min første tanke var øsofagusatresi. I studietiden min hadde jeg vært i praksis på Barnekirurgen på Rikshospitalet, og der var det et barn med øsofagusatresi, et medfødt lukket spiserør som endte blindt istedenfor å ende i magesekken. Og nå gikk tankene mine til alle problemene rundt det barnet. Å,nei, bare ikke DET !!

Jeg fikk beskjed om å vandre rundt på sykehuset en time, og så komme tilbake til ny ultralyd. Håpet var at fosteret da ville vise seg å drikke noe. Det var tunge og lange minutter. Hva om ? Hva skulle jeg gjøre ? Skulle jeg gjøre noe som helst ? Ville jeg orke belastningen ?
Jeg kom aldri lenger enn til alle spørsmålene og frykten før jeg slapp inn til ny ultralyd. Og fosteret hadde drukket fostervann på den timen ! NÅ var det fostervann i magesekken slik at den var synlig! Jeg kunne puste lettet ut, og slapp å havne i en situasjon hvor jeg måtte foreta vanskelige valg.

Og selv om jeg i utgangspunktet mener at alle barn har retten til liv så tør jeg ikke påstå 100 % sikkert hva jeg hadde valgt om misdannelsen var påvist, for jeg var ikke i den situasjonen at det ble nødvendig. Og hvordan kan man vite helt sikkert hva man vil velge før man faktisk ER i en situasjon ?
Den som er skråsikker på at man ville valgt avbrudd kan føle annerledes når valget faktisk må tas. Og den som er skråsikker på at man aldri ville valgt avbrudd kan rokkes i sin sikkerhet når situasjonen faktisk krever et valg.
Øsofagusatresi kan opereres, men medfører ofte problemer resten av livet. Barnet jeg møtte i studietiden var 9 mnd gammel og bodde fortsatt på sykehuset, fortsatt avhengig av sykehusets hjelp og pleie. Det var det eneste barnet jeg hadde sett med denne misdannelsen og ble derfor hva jeg så for meg av komplikasjoner.

Når misdannelsen er uforenelig med liv, så foretar naturen et valg for en.
Jeg beundrer ekteparet for valget de tok og for at de viser oss at det var ikke bare et foster med en misdannelse som burde aborteres fortest mulig. De viste oss ei skjønn lita jente som ikke kunne leve, men som i løpet av sine 3 levedøgn rakk å sette tydlige spor etter seg i livene til en hel familie. Så verdifullt var det lille livet !

Takk til ekteparet fordi de valgte å la oss andre få et glimt av hva deres valg brakte med seg, av gleder så vel som sorg !

Forsvaret uten oversikt over skadde norske soldater ?

VG brakte i dag artikkelen om at Forsvaret bare opplyser om 32 norske soldater som er såret i strid i Afghanistan, og at kun 2 av dem alvorlig.Sannheten er at minst 48 norske soldater er såret / skadet og 13 av disse alvorlig. 9 norske soldater har mistet livet der.

"Forsvaret skjuler informasjon om soldater som blir alvorlig skadet for å få flere unge gutter og jenter til å si ja til å reise til Afghanistan, hevder tidligere sanitetssjef i Forsvaret gjennom mange år, generalmajor og lege Leif Sverre Rosén."

Sjokkerende om det er sant ! Og jeg frykter at det er det.
Litt basert på opplevelsen av å være soldatmamma til en sønn som avtjente sin førstegangstjeneste for et par år siden. Tanken på å tjenestegjøre i Afghanistan vet jeg streifet ham før avreise til Forsvaret. Og han kunne fortelle at det var et ganske så stort press der for å få dem interessert i å søke. De ble også fortalt rett ut at de ikke skulle høre på bekymrede foreldre som prøvde å fraråde dem utenlandstjeneste, fordi de ble jo så fantastisk godt betalt og det var bare så mange fordeler for dem,og så liten risiko, etc etc.

Selvfølgelig ønsket jeg ikke som mamma at min sønn skulle reise til et krigsområde for å utsettes for fare. Det er vel ganske så normalt, skulle jeg tro.
Hvorfor skal jeg risikere å ofre mine sønner fordi Bush og andre statsmenn bestemmer seg for å gå til krig ?

At på til var og er jeg sterkt i mot at Norge er involvert i denne krigen. Dette er ikke vår krig. Norge har ingen direkte grunn for å gå til krig i Afghanistan. Det var Bush sitt valg og Norge følte seg forpliktet, mot sin egentlige vilje.

Jeg var heldig. Min sønn fant seg kjæreste før millitærtiden og mange,lange måneder i det kalde nord resulterte i at han heller ville hjem til kjæresten enn å risikere livet i Afghanistan. (Og jeg var livredd for at forholdet skulle ta slutt mens han var i nord, redd for at han da skulle velge krigstjeneste på bakgrunn av kjærlighetssorg). Vi mødre bekymrer oss om det meste som kjent............

Kanskje hjalp det også litt at fetteren hans som avtjente sin førstegangstjeneste i Kongens Garde måtte være med å bære kisten da en drept norsk soldat ble fraktet hjem. Denne fetteren hadde også luftet tanken på utenlandstjeneste, men å ta i mot hjemsendte døde soldatkollegaer er heldigvis ikke den beste reklamen for å bli overbevist om alle fordelene ved krigstjeneste.

Selvfølgelig håper jeg de er klare til å delta i Norges forsvar den dagen landet vårt eventuellt skulle bli invadert/truet, men det betyr ikke at jeg er villig til å ta risikoen for andres kriger.

Jeg slapp å bekymre meg for en sønn i krigen, som kunne endt opp i Forsvarets ikke-liste over skadede soldater.
Hva med de soldatene og familiene hvor deres sønn skader er fortiet og skjult for å pynte på konsekvensene av denne krigen ? Det er et svik mot deres innsats og offer !

Jeg er heldig og kan glede meg over en frisk sønn som nå er samboer med sin kjæreste, og hvor begge konsentrerer seg om sine høyskolestudier.


http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10028631

Julestjerner til besvær !!

Jeg var veldig glad da julestjerner tok over juleblomst-markedet for julegleder. Julegleder er en av de styggeste potteplantene jeg vet, mens julegleder er fine og gir julestemning. Problemet er at jeg tåler dem dårligere og dårligere. Det er flere år siden de ble bannlyst i mitt eget hjem.Jeg nøs og snørret med blomsten i hus og da vesla mi også begynte å reagere på samme måte så var det slutt ! Ut med den !

Men på jobb har den vært vanskelig å bli kvitt: Vi har prøvd med plakater før jul som oppfordrer besøkende og pårørende til IKKE å ta med denne planten da vi er flere som reagerer allergisk, men den har likevel funnet sin veg inn på avdelingen.Ikke alle mennesker bryr seg om slike oppfordringer.........

Denne jula hadde vi ingen slik plakat og julestjernene har strømmet på til pasienter og til avdelingen. På toppen av det hele går leder bort å bestiller et helt brett med julestjerner som skal spres rundt på alle rom og korridorer på avdelingen !
Jeg klager på min allergi, men får høre at det skal hjelpe å knipe av "knoppene" i midten av plantene. Så jeg gjorde så..........

Uten at det har hjulpet så mye. Øynene renner og nesa renner. Hosten min vet jeg ikke helt om jeg kan gi den skylda for, men hvem vet. Det ene følger det andre ofte.......

Og i dag fikk jeg nok ! Tok en runde og rasket med meg 11-12 julestjerner som havnet i søpla ! Takk og farvel !

Snakket med flere på jobb som får samme reaksjoner. Nå vil vi ha et forbud !
Forbud mot julestjerner på sykehjemmet !

Eller kan man true med å bli hjemme fra jobb om ikke elendigheten fjernes ?
Har man noen som helst rettigheter mot planter ?

Flere julestjerner skal søkes opp og destrueres i dagene fremover.
Den har et flott utseende, men et giftig indre !

JULESTJERNER ? NEI TAKK !

Obama's Nobel Peace Prize Speech

Det er ingen hemmelighet at jeg har stor sans for USA's president Barack Obama.
Som alle andre ble jeg likevel svært overrasket over at han fikk Fredsprisen, alt nå.
Men etter å ha lest Nobels betingelser i sitt testamente, følt hvordan den internasjonale politiske stemningen har forandret seg siden Obama kom på banen og lest Nobelkomiteens begrunnelse for tildelingen så aksepterer jeg at han er innenfor kravene til prisen. Om det kunne vært lurere å vente med prisen er en annen diskusjon........

Denne uken har Obama vært i Norge for å motta Nobelprisen for fred. Og det har vært gjort et poeng ut av at ingen Nobeltale tidligere har snakket så mye om krig !!
De har sikkert rett, men det var en veldig interessant tale.
Veldig mange av oss vil nok si at vi er for fred og mot krig. At krig alltid er et onde og kan og bør unngås. Men kan det det ? Og er det virkelig ønskelig at vi aldri tyr til krig ? At vi alltid velger kun ikke-voldelige metoder ?

Obama har fått i allefall mine tanker til å reflektere rundt dette. Da han nevnte at Hitler og Det Tredje Riket ikke ville ha latt seg stoppe av ikke-voldelige demonstrasjoner eller kun av fredlige diplomatiske midler,så trodde jeg ham på det !
Jeg tror heller ikke vi hadde fått stoppet Hitler kun med ikke-vold metoder.
Jeg tror det var rett å erklære krig mot Tyskland under den 2.verdenskrig.
Betyr det at krig noen ganger kan forsvares ? Ja,gjør det ikke det?
Selv om den innrømmelsen sitter litt langt inne.
Vi skal jo være MOT krig og FOR fred !

Jeg synes Obama presenterte disse dilemmaene på en veldig tydelig og overbevisende måte i sin Nobeltale.. Og at talen hans bør lyttes til,gjennomgås,diskuteres og analyseres av alle.
Kanskje kommer noen ut som uenige med ham, helt eller delvis, eller man nikker og gjenkjenner at nettopp slik er det.
Samme hvilke konklusjoner man trekker for seg selv etterpå, så er talen hans en viktig tale som er absolutt verd å høre på og vurdere innholdet av .


http://www.youtube.com/watch?v=kSNl83fbJNI&feature=related
http://www.youtube.com/watch?v=rMaTIEKIuRI&feature=related
http://www.youtube.com/watch?v=vpoH23Yt3Wc&feature=related
http://www.youtube.com/watch?v=LRh9F1VmQbs&feature=related

Refleksjoner !

Alle vi som er i grunnutdanning eller videreutdanning i helsevesenet får nok stifte bekjentskap med kravet om refleksjon. Vi skal reflektere over alt vi gjør og ikke gjør,alt vi ser og ikke ser, alt vi tenker og føler og ikke føler og hva andre gjør og ikke gjør i situasjoner rundt oss.
Vi skal være bevisste og oppmerksomme på alt hva vi tenker og gjør, vi skal iakta oss selv og våre reaksjoner og oppøve vår evne til å håndtere alle følelser og reaksjoner i alle situasjoner.

Det heter seg at vi skal stille oss undrende til oss selv og vårt forhold til egne handlinger,holdninger,reaksjoner,tanker og følelser.
Ja, jeg undrer meg over meg selv hele tiden,jeg !
Hvorfor gjør jeg sånn og sånn, hvorfor er det lettere å se i ettertid hva jeg kanskje burde ha gjort og hvordan kan jeg gjøre det bedre neste gang ?
Jeg skal granske og tolke mine egne erfaringer på godt og vondt. Ikke bare enkelt når det som kommer frem ikke bare er flatterende, men våger jeg så kan jeg muligens handle bedre neste gang jeg møter samme situasjon.
Jeg bør hele tiden tenke : Hvorfor det da ?
Jeg skal se tilbake på mine egne reaksjoner og handlinger i møte med andre og under diverse gjøremål. Hvorfor sa og gjorde jeg det jeg gjorde ? Hvordan reagerte jeg på det den andre sa og gjorde ?

Jeg liker ikke alt som kommer frem eller hva jeg ser av meg selv. Jeg skulle ønske jeg handlet og sa de riktige tingene til enhver tid, men det gjør jeg dessverre ikke! Ved å gå tilbake og vudere det, så kan jeg også tenke etter hva jeg kunne gjort annerledes. Og så håpe at neste gang jeg er i en lignende situasjon så husker jeg hva jeg gjorde feil sist gang og hva jeg tror kan være en bedre metode denne gangen. Jeg kan prøve ut mine tanker om bedre handlinger og skape en erfaring på hva som fungerer best ut i fra det målet jeg ønsker å oppnå.

Innemellom er det ubehagelig å se de negative sidene av seg selv, men jeg vil prøve å huske skolens oppfordring om at : Når trollene kommer frem i lyset, så sprekker de !! Målet er jo at jeg skal øke min kunnskap og mine ferdigheter, samtidig bedre mine holdninger. Og å være bevisst i alt jeg gjør.

Kravet i den videreutdanningen jeg nå tar er å skrive 6 refleksjonsnotater i løpet av 12 praksisuker. Først hørtes det mye ut, men nå etter at jeg er i gang så ser jeg at jeg kunne nesten skrevet flere hver dag ! Jeg løser det ved å skrive dagbok, noterer ned tanker/følelser i stikkord og spørsmål for meg selv.
Hvorfor det da ? Hvorfor er det sånn ? Hvorfor blir det gjort slik ? Har man vurdert ditt eller datt ? Jeg kommer ikke nødvendigvis opp med svar, i allefall ingen fasitsvar. Alt er relativt ! Det viktigste er vel å utvikle evnen til å vurdere om det som gjøres og sies er det beste og riktigste ut i fra den kunnskapen faget vårt krever.
Klarer jeg det, så kommer jeg stadig et skritt videre, tror jeg............. !

En fremmed dame gjorde meg glad !

Det skal så lite til for å gjøre noen glad !

Jeg sto på perrongen og ventet på t-banen tidligere i uka.
La plutselig merke til at alle rundt meg var mørkkledde. De fleste hadde svart yttertøy, andre i andre mørke farger.
Og der sto jeg i min røde jakke og følte meg plutselig som et fyrlys midt i alt det mørke ! Tenkte litt nedtrykt at det sikkert så rart ut med ei skikkelig rød jakke.......... :(
Satte meg inn på t-banetoget og la merke til at alle rundt meg der også hadde mørke ytterplagg...... :(

Rett overfor meg satt et voksent ektepar. Da de skulle gå av på neste stasjon så lener kvinnen seg over mot meg og sier smilende " Det er så fint å se den fine rødfargen på kåpen din midt i alt dette mørke", og nikker mot alle de andre i toget..... Smiler hyggelig og går .

Og jeg satt oppløftet igjen . :-)
Dagen ble litt lysere bare fordi en fremmed dame var modig nok til å si noe hyggelig!



Håper jeg er like modig neste gang jeg ser noe jeg liker....... ;)

Når barna flytter.................

Første "kylling" er flyveklar. Dvs han har forsåvidt hvert flyveklar lenge.
Eldstemann har tilbragt et år i millitæret i Nord-Norge og har forsåvidt bodd mest hos jenta si(hos hennes foreldre)når han har vært hjemme på perm og i ferien.
Men nå flytter han/de på ordentlig.
Kjæresteparet , som har vært sammen i 3 år, har funnet sin første leilighet sammen. De skal begge starte på hvert sitt studium på høyskole. Torsdag denne uken kjørte gubben dem til IKEA hvor de gjorde sine første felles møbelinnkjøp. Og fredag kjørte han skytteltrafikk for å bringe hans og hennes oppsamlede utstyr gjennom de siste årene til deres nye felles hjem.
Nå er de innstallert og fire foreldre krysser fingrene og ønsker dem alt godt inn i deres nye liv sammen. Statistikken på brutte forhold spøker i bakhodet, men man ønsker jo at ens egne barn skal være blant de som klarer å bevare forholdet år etter år.

"Kylling" nr 2 ønsker seg også eget hjem, men der må fast jobb på plass først. Han er ferdig med 3 års videregående skole og ønsker ikke mer skolegang foreløpig.
Hans selvvalgte sommerferie bør snart gå mot slutten og jobbsøkingen ta seg kraftig opp. Det kan være fristende å prøve å hjelpe ham i jobbsøkingen, men jeg tror jeg da gjør ham en bjørnetjeneste. Han vil være selvstendig og da må han lære seg å ordne opp alt selv. Så mor har tatt et skritt tilbake. Har hjulpet ham med CV og råd om hvor han kan søke, men resten må han utføre selv. Den lærdommen og erfaringen trenger han å gjøre selv nå. Nå skal han lære seg å fly og vi foreldre krysser fingrene !

"Veslekyllingen" har bestemt seg for å gå på internatskole på videregående. Så de neste 3 årene vil hun bare komme hjem i helger og ferier. Heldigvis ikke lenger unna enn at vi raskt kan komme styrtende om vesla skulle ha behov for oss. Det er en trygghet i den nærheten også. Så nå handles det inn til utstyr hun også må ha i hybellivet sitt. Og om tre dager flytter hun.

Så det hjemlige redet kan plutselig føles tomt utover høst og vinter. Jeg har hørt mange ,særlig mødre som synes det er trist når redet blir tomt. Ikke jeg ! Dette har jeg ventet på i flere år ! Alt jeg skulle gjøre bare ungene ble store og de utrolige tenåringsutgiftene ble redusert. De som synes at barn koster mye penger må bare forberede seg på at tenåringer er mye dyrere enn mindre barn !!
Og når mer av de pengene blir igjen i lommeboka mi så trigger det drømmer om hva jeg selv vil bruke mer penger på. Og det er mange ting,det.
Men én ting av gangen.

Mitt første projekt er videreutdanning. Så om litt over en uke så går mor også tilbake til skolebenken ! Jeg skal være student på deltid i 1,5 år, ved siden av redusert jobb.
Så både mor og barn er skoleklare. At eldstemann kan styre sin begeistring for å ha mamma på samme skole blåser jeg i. Det får han leve med, jeg skal ikke røpe slektsforholdet vårt til hans skolekamerater. :)

Det kjennes helt riktig ut at barna flytter for seg selv når de nå blir voksne. Det er slik det skal være. Og gamlemor har nok av planer og drømmer til at "Tomt rede"-syndromet ikke skal plage meg !

Høyre vil ha mer konkurranse mellom skoleelever.

Høyre mener at det bør deles ut ferdighetsknapper allerede på barneskolen.

http://www.dagbladet.no/2009/07/26/nyheter/innenriks/politikk/hoyre/7361985/

"Høyre vil skape mer konkurranse mellom elever og klasser, og mener at det bør deles ut ferdighetsknapper.

- Konkurranser er gøy og skaper entusiasme. I dag dyrker vi enere i idretten, men ikke i skolen. Vi ønsker at de som gjør det bra på skolen, skal bli påskjønnet, sier Høyres førstekandidat i Telemark, Torbjørn Røe Isaksen, til Aftenposten.

- Vi vil gjerne se mer konkurranse elevene og klassene imellom, og premier for måloppnåelse, slik det allerede gjøres mange steder i landet. Slik man har svømmeknappen kan man også ha matteknappen og leseknappen, men det er ikke det samme som å rangere elevene, dette har Aftenposten misforstått, sier hans partikollega Ine Marie Eriksen Søreide, som leder utdanningskomiteen på Stortinget..

Gullmedaljer og hederslister er alt i bruk i det engelske og amerikanske skolesystemet, påpeker de to Høyre-politikerne.

- Slike konkurranser gir mål å strekke seg etter. Det blir ikke noe vanskeligere å lære for de dårligste selv om de beste blir belønnet. I dag blir de flinke stemoderlig behandlet i den norske skolen, mener Røe Isaksen. "

Partiet Høyre har vel flere ganger gitt uttrykk for at de flinkeste elevene i skolen ikke får nok å strekke seg etter. Og det kan de forsåvidt ha rett i. Samtidig så opplever jeg ikke at de er har like stor bekymring for de elevene som sliter på skolen. Elever som trenger speasialundervisning i et annet tempo eller på en annen måte enn klassen som helhet.

"-Konkurranse er gøy og skaper entusiasme" - Ja, for de elevene som kan delta i konkurranse og kan strekke seg etter et stadig bedre resultat, kan det sikkert være gøy, men hva med de elevene som strever ? De har det ikke så gøy, og jeg kan heller ikke se at det vil bli særlig gøy for dem å oppleve at de andre elevene premieres for sine prestasjoner.

"-I dag dyrker vi enere i idretten, men ikke i skolen."- Vel, det er faktisk en forskjell. I idrettslivet så VELGER folk selv å delta og kjempe om å bli best. Skolen er en obligatorisk del av barns liv, som de ikke kan velge bort. Skolen skal ikke være en konkurransearena på samme måte, den skal være en opplæringsplass hvor elever får sin undervisning tilpasset sine forutsetninger.
Jeg har selv kranglet med skolen om begrepet "et likeverdig tilbud". Hva betyr det ?
Betyr det at elever med lærevansker får kun samme hjelp som de som ikke har lærevansker eller betyr det at de får den hjelp de trenger til å komme på samme nivå som de som ikke strever ? Etter min mening så betyr det at alle har krav på å få den hjelp de trenger.

"-Konkurranse klassene i mellom" - Hvordan tror politikerne det vil bli for de elevene som er med å holde nede gjennomsnittet for en klasse ? Tror de virkelig at disse elevene ikke vil få høre det av de andre i klassen ? At de ikke vil bli stemplet av sine klassekamerater ?
Når de svakeste elevenes prestasjoner blir et hinder for klassens samlede resultat, så vil de bli syndebukker.

"-Det blir ikke noe vanskeligere å lære for de dårligste selv om de beste blir belønnet." - Nei, det gjør det nok ikke, men deres svakheter blir tydligere for alle.
Deres følelse av å ikke mestre vil bli tydligere.Klassekonkurranser kan gi dem opplevelsen av de ødelegger for klassens muligheter for påskjønnelser.

Jeg lurer på om politikere virkelig ikke er klar over den stille mobbingen som allerede foregår overfor faglig svake klassekamerater ? De som strever faglig skal ikke bare kjempe mot sine egne læringsproblemer, de skal også stå oppreist under andre elevers påpeking av deres svakheter uten å miste selvtilliten.
Og det kan jeg ikke se blir mulig om de flinkeste skal premieres med medaljer, hederslister og klassekonkurranser.

Jeg skulle ønske Høyre var like opptatt av de elevene som strever i det norske skolesystemet uten å få all den hjelpen de trenger for å mestre, som de er av at de flinkeste elevene skal få sine utfordringer.
Tilpasset undervisning etter individuelle behov skal gjelde både de svakeste og de flinkeste.

Så gi gjerne de flinkeste elevene bedre utfordringer og bedre tilpasset undervisning, men ikke gjør det ved en offentlig premiering og konkurranse som fremhever de som ikke har mulighet til å komme på slike hederslister !

Noelis tanker om ditt og datt....: "Passione"

"Passione"

Pauls nye album er kommet !
Jeg har ventet på "Passione" helt siden jeg kjøpte Pauls første album "One Chance". Jeg visste at dette var en mann jeg ønsket å høre mere på. Høre ham synge mange flere sanger. Helt siden informasjon om "Passione" begynte å komme ut så har nysgjerrigheten blitt trigget mer og mer. Hva vil den inneholde, hvordan vil Paul synge ?
Og ventetiden har absolutt vært verd det. "Passione" er et nydelig album hvor Pauls stemme er enda bedre enn på "One Chance". "One Chance" har solgt nesten 4 millioner kopier og var på nr 1. på hitlistene i 15 land. "Passione" fortjener enda bedre salgstall !
Den første sangen er "La Prima Volta" , en italiensk versjon av Ella Fitzgeralds udødelige "The First Time Ever I Saw Your Face". Den har lenge vært en favoritt hos meg og det er ikke alltid jeg liker andre versjoner av sanger jeg er glad i, men Pauls versjon treffer meg mitt i hjertet ! Stemmen hans er fantastisk, musikken er fantastisk (The Czech National Symphony Orchestra).

http://www.youtube.com/watch?v=u0rmSR-aTWg

Sang nr 2 er "Sie Con Me" (There For Me), hvor han synger duett med sopranen Hayley
Westenra. Også en absolutt nydelig versjon.
Andre sanger på CD'en er "Un Giorno Per Noi"(A Time For Us), "Il Canto", "Senza Luce"(A Whiter Shade Of Pale), "Piano"(Memory),"Mamma", "Tristesse","Bellamore",
"Bellamore", "E Lucevan Le Stelle".
"Bellamore" er en den første sangen som er skrevet spesielt for Paul.

"Passione" har akkuratt så mye variasjon i sangutvalget som er med at det burde være gode muligheter for ulike personer til å finne "sin" sang.
Fra "One Chance" albumet så lærte jeg at enkelte sanger går rett i hjertet med en gang og med andre så vokser kjærligheten til dem gradvis. Slik blir det sikkert også med "Passione". Nå i starten er det de to første sangene som rører meg mest, men jeg vet at flere av de andre sangene vil bli like mye elsket etterhvert som jeg hører på albumet igjen og igjen.
"Passione" vil bli min følgesvenn i bilen, der kan jeg ha musikken akkuratt så høyt jeg vil uten at mann og barn ber meg dempe lyden. Deres foretrukne musikk er gamle viser og metal music.
Pauls pasjon når han synger gjør noe med meg, det når inn i det innerste av meg.
Ja, jeg kan høre at det finnes operasangere som er bedre skolerte enn han. Han er fortsatt en amatør som utøver sin kjærlighet til sang og opera, men han gjør det på en måte som formidler kjærlighet til denne musikksjangeren. Og han klarer å formidle den kjærligheten på en slik måte at andre også finner kjærligheten til den samme musikken. Og det er en utrolig stor prestasjon av en sanger som ikke er skolert gjennom mange års operatrening.
Jeg kan ikke påberope meg å ha særlig mye musikkkunnskap, men jeg er vel som folk flest, vet hva jeg liker og hva jeg ikke liker.
Stemmen han løfter meg opp, gir glede, oppmuntring og positive tanker og følelser.

"Passione" fortjener gode salgstall. Og den fortjener å bli lyttet til.
Elsker du god musikk, bør du absolutt lytte til "Passione" !

Chantilly oppdrett.

Kontakten med Chantilly katteoppdretteren i USA går fremover.
Vi har nå blitt enige om at jeg kjøper en hann og hunn samtidig for å komme i gang med oppdrett litt raskere. Det kan bety at jeg må vente litt lenger før de kan komme til Norge, men jeg vil likevel spare litt tid og penger på å få begge samtidig.
Begge vil være av fargen chocolate solid, som var mitt første ønske. I ventetiden prøver jeg å forberede meg ved å skaffe meg kunnskap.Leser det jeg kommer over om rasen og har skaffet meg bøker om oppdrett og genetikk. Har meldt meg inn i en kattklubb også.
Hvor dette eventyret vil lede meg hen, vet jeg ikke, men spennende er det !
Jeg må finne cattery name,(stamnavn),og jeg grubler og grubler. Navnet kan ikke forandres i ettertid, så jeg må være komfortabel med det.
Jeg har fortsatt en lang veg å gå, men jeg er underveis !

Glade jul, hellige jul...................................

Jula er over oss og som vanlig er det noen som er i gang med sine faste årlige klager.
Det er for dyrt,for kommersielt,for mye stress, for mange krav, for mye folk i butikkene, for mye trafikk, for mye av alt som ikke er der på vanlige hverdager.
Etter min mening så blir jula mye av hva vi selv gjør den til. Vi velger selv hvordan vår jul skal være og hvor mye vi skal gjøre ut av den.

Jeg elsker juletiden. Min eneste protest er å starte den allerede i september/oktober. Da begynner nemlig butikkene å fylles med julesaker. Det løser jeg ved ganske enkelt å overse alle varer og utstillinger som har med jula å gjøre.
Først 1. desember eller 1.advent tillater jeg meg å la øynene og tankene dvele ved juletingene.
Uten jula så hadde desember bare blitt en veldig trist,mørk og kald måned som fulgte etter november, som er en lang,trist,mørk og våt måned.
Jula er lys midt i mørket. Og det i dobbel forstand også.

Det kristne budskapet i jula har forsvunnet for mange, bevisst eller ubevisst.
Budskapet er at Gud har brakt et lys og håp inn i mørket, men samtidig så er det ikke spesielt bibelsk å feire jul. Det finnes ingen oppfordring om å feire Jesu fødsel. Likevel så gjør hele den "kristne" verden det. Vi feirer Guds gave til menneskene.
Selv de som velger bort det kristne budskapet i jula feirer jul. Og selvfølgelig kan man argumentere med at det opprinnelig var en ikke-kristen feiring som Kirken gjorde om til en Kirkelig Høytid. Hovedårsaken er likevel at jula sitter langt inn i ryggmargen på de fleste av oss. Vi liker det gode og fine med jula, vi liker stemningen,forventningen,lysene ,samværene og musikken. Og derfor tar vi vare på den år etter år.

Mange klager på gavehysteri.At gavene er blitt for dyre og råflotte, men bestemmer vi ikke selv hvilket prisnivå vi legger oss på ? Hva vi har råd til ? Hva vi mener er ok prisnivå ?
Bestemmer vi ikke selv om vi vil kjøpe en dyr gave,en rimligere gave eller rett og slett lage noe selv ? Jeg har selv strikket ullsokker,brodert duker,bokmerker,laget hjemmelagde drops o.l. til julegaver. Og jeg har også fått hjemmelagde gaver og blitt minst like glad for det som en mye dyrere ,ferdigkjøpt gaver. Eller rimlige gaver som en boks med eksotisk te med spennende lukt og smak. En såpe som lukter godt,etc.
Mine barn får dyre gaver til jul av oss foreldre ,og jeg prøver å gi dem noe de ønsker seg. Og jeg gjør det med stor glede. De får ikke gaver av meg utenom jul og bursdag. Da mener jeg ting som de ikke trenger, bare ønsker seg. Derfor gleder jeg meg over å gi dem noe til jul som de ønsker seg. Og fordi de ikke blir overøst med alt de ønsker seg ellers i året, så blir de glade for det de får.
En gave forutsetter at man har tenkt på mottakeren. Og der er vi inne på julens ånd etter min mening. Gavene gjør at vi tenker mer på hverandre, vurderer hva andre kan bli glade for å få.

Julemat er viktig for mange.Enten man bare MÅ ha ribbe,pinnekjøtt,lutefisk eller annet. De fleste av oss har mat vi forbinder med jula. Mat vi ikke spiser noe særlig ellers i året. Jeg kjøper inn litt ekstra god mat i jula og bruker nok mer penger på matbudsjettet denne måneden enn årets andre måneder. Det er mat vi virkelig har glede av og som vi ser frem til å kose oss med. Potetlefse og sylte er viktig for meg i jula. Og Delfiakake. En lang julebrunch 1. juledag med familien og god tid til samtale er viktig for meg. Det er en tradisjon jeg har laget for oss.
Og tradisjoner er viktig for meg i jula. Jeg har tatt vare på noen tradisjoner fra min oppvekt, lagt til noen tradisjoner som er viktig for min mann og laget noen egne som er vår lille families egne tradisjoner.
Og jeg ser at mine barn,som begynner å bli voksne, forventer og gjør visse ting hvert år for det er tradisjoner de bare må ha med hver eneste jul.

Jeg tror også at mange faktisk både tenker på og gir til de som ikke har så mye i jula. Jeg har sett at folk gir litt ekstra, både på bøssa på butikken, til Frelsesarmeen, til organisasjoner som jobber mot fattigdom og rus, til barn og organisasjoner de støtter i andre land. Jeg tror mange mennesker i Norge gir til noen som trenger det utenom sin egen familie i jula, men de skryter ikke av det til andre så det blir kanskje litt usynlig. Og er det ikke slik det skal være? Man skal ikke rope ut hva og hvor mye man gir til grupper som trenger det.

Joda,butikkene,kjøpesenterene og gatene er stappfulle av folk før jul. Og jeg blir glad av å se alle folkene som er travelt opptatt med å finne gaver til de menneskene som betyr noe for dem i deres liv og som også prøver å finne de juletingene som gir dem glede og julestemning. Jeg gleder meg over julepyntede butikker, julemusikken i høytalerene, julegatene i sentrum og alle de fantastiske julelysene, som gjør denne mørkeste tiden på året full av lys.
Vi er et lite land med ganske få mennesker og vi er vant til å ha romslig plass når vi beveger oss ute i det offentlige rom. Så tettheten av folk i førjulstiden gjør oss ubekvemme. Jeg har oppholdt meg i land hvor slik folketrengsel er det daglige, men fordi vi ikke er vant med det så klager vi ! Å, det er så slitsomt med alle folkene, å, folk stresser for mye, etc.
Hvorfor ikke se på det med litt mer positive øyne ?
Vi har ikke så veldig mange store høytider i Norge, som setter hele landet i samme modus. Jula er vår eneste store høytid. Påska kommer på 2. plass, men den kan likevel ikke måle seg med jula.
Er det ikke egentlig flott at vi har en stor,felles høytid som er et lyspunkt i mørketiden ? Er det så farlig at vi har en stor ,felles høytid som vi bruker tid og penger på å forberede oss til ? Jeg synes det faktisk er flott at vi har en slik høytid. Og derfor velger jeg å se det positive i alle forberedelsene.

Jeg har tidligere bodd på "bondelandet" og prøvd å henge med på "bondekonenes" maratonløp frem mot jul. Full husvask i god tid, bakte 15 slag julekaker(det holdt ikke med 7 slag,nei!), laget hjemmelaget sylte og leverpostei, brygget øl etc. Men jeg fikk ingen glede av å prøve å henge med på hva andre mente hørte med til juleforberedelsene.
Jeg måtte finne min egen veg.
Husvasken kan man like godt ta på våren. Er man ikke spesielt glad å å bake masse småkaker, så MÅ man faktisk ikke det. Jeg er ikke spesielt flink med småkakene til jul, så jeg kjøper dem ferdig i butikken nå. Har jeg lyst så lager jeg noen selv, men de ferdigkjøpte er dessverre like gode som mine egne hjemmelagde.
Julegavene kan man kjøpe hele året om man blir stresset av julehandelen før jul.

Jeg bestemte meg for at Adventstiden skulle være en kosetid. Ingen stress med baking og vasking. Jeg baker og vasker det jeg har lyst og ork til.Det som er lystbetont og gir meg glede. Adventslysene kommer opp til 1.søndag i advent og deretter så fokuserer jeg på å kose meg med lysene og førjulsplanleggingen. Julepynter huset gradvis frem mot julaften. Lillejulaften kommer juletreet på plass. Og lysene på det skaper en helt spesiell stemning i stua. Derfor velger jeg også å beholde jula helt til 20.dag jul, som er da julen egentlig er over. Starter man jula for tidlig så skjønner jeg jo at man blir så lei at alt blir hivd ut 3.juledag, men jeg synes det er forferdelig synd at mange ikke klarer å glede og kose seg over jula når de egentlig skal.

"Ta jula tilbake" er en gruppe folk som ville protestere mot at jula startet for tidlig i handelsstanden. Vel, de har gitt opp motstanden nå. Synd, egentlig......
Min oppfordring er at alle som synes det blir for mye mas før jul, bør ta jula tilbake !

Ta jula tilbake for din egen del. Bestem deg for hvordan du vil feire jula. Du MÅ ingenting, du bestemmer selv.
Oppleves noe feil for deg, så ikke gjør det! Oppleves noe som mere stress enn glede så dropp det !
Sett deg ned og finn ut hvordan du ønsker at førjulstiden,juleforberedelsene og jula skal være. Og gjør de forandringene som er nødvendig.

For noen bringer jula vonde minner eller savnet av noen som ikke er der blir ekstra sterkt. Noen har ingen familie å feire med og ensomheten blir ekstra sterk i en høytid som har stort fokus på familie. Sorg,smerte,savn,ensomhet kan ikke fjernes med et hokus-pokus, men istedenfor å synke ned i tristheten så går det an å finne ut hva man har mulighet og lyst til å gjøre innenfor den virkeligheten man står i.
Livet består av gleder og sorger, oppturer og nedturer. Derfor vil neppe alle juler kunne bringe like mye glede og samvær,men de kan bringe deg NOE.
Og bare en selv kan bestemme hva en vil fylle årets jul med.

TA JULA TILBAKE, GJØR DEN SLIK DU VIL HA DEN !

Chantilly-oppdretter !

Jeg har funnet en Chantilly oppdretter i USA, som har godkjent meg som fremtidig Chantilly kjøper og oppdretter !
Jeg er kjempeglad, samtidig som jeg prøver å ikke ta noe for gitt før det faktisk blir virkelighet. Det er ennå langt frem.
Det er nettopp født et kull med Chantilly-kattunger hos en av hennes sub-oppdrettere i Canada. Hun skal ha en jente og gutt fra det kullet og det er evt barn av en av de som jeg kan få kjøpt. Så det vil ta 1-2 år før jeg har en Chantilly katt her hos meg.
Men drømmen om å bli Chantilly-oppdretter begynner faktisk å bli virkelighet !!
Jeg har tid på meg til å forberede meg for dette.
Jeg har studert Mattilsynets nettsider for hva som kreves for å innføre en kattunge fra USA og tror jeg har forstått det viktigste, men akter å oppsøke dem i person for å være sikker på at jeg har skjønt alt sammen riktig. Jeg har lest om Tollevesenets regler og snakket med min storebror , som er toller og jeg har kikket på bl.a. SAS sine regler for frakt av katt. Ingen ting virker uoverkommelig så langt. Stort sett så er det bare papir ,dokumenter og vaksiner som må være i orden før import. Ingenting verre enn at det lar seg gjøre.
Jeg har sendt søknad om medlemsskap til en lokal katteklubb og også påmelding til et kurs om genetikk.
Jeg gjør hva som helst for å få til dette. Vil snakke med andre oppdrettere for vink og råd om oppdretter-situasjonen. Bring it on, jeg suger til meg alt jeg kan om informasjon og råd.
Ok, jeg er nok laget sånn.Skal jeg gjøre noe så vil jeg gjøre det riktig og på best mulig måte. Og da trenger jeg de som kan dette.
Noen ganger så lurer jeg på om jeg tar meg vann over hodet. Dette er ikke en hobby jeg bare kan droppe etter innfallsmetoden. Chantilly-rasen er utrydningstruet og en får ikke kjøpe en hunkatt uten å forplikte seg til å være med i oppdretterprogrammet. Jeg er villig til det, ja, jeg er villig til å farte frem og tilbake til USA med katten(e)om så er. (Det gir meg jo samtidig en unnskyldning for en USA tur!)
Nå viser det seg at "min" oppdretter har drømt om en Norges-tur siden hun var jentungen, så hun kan tenke seg å følge kattungen hit selv. Greit for meg, jeg har jo allerede vært i USA. Faktisk har jeg invitert henne til å bo hos meg når/om de kommer en gang i fremtiden.
Jeg liker mennesker og jeg liker å treffe nye mennesker.
Jeg er godkjent som kjøper og fremtidig oppdretter for Chantilly, og det betyr at en drøm er i ferd med å bli virkelighet !!!
Jeg gleder meg over det mens jeg forbereder meg så best jeg kan.

Jeg har stor tro på at Chantilly-katten kan bli populær i Norge. Allerede så har jeg fått et par henvendelser fra folk som sier de er potensielle kjøpere om jeg starter som oppdretter. Og det før jeg er i gang !
Ting tar jo tid. Skal jeg kun kjøpe èn kattunge først, så må jeg jo få tak i en til av motsatt kjønn etter en stund og da vil det ta enda noe tid før det kan bli kattunger.

Selvfølgelig koster det penger også. En rasekatt er ikke billig. Å frakte den med følge til Norge vil heller ikke bli billig, så foreløpig satser jeg på at det vil fort koste meg en 20.000,-kr før min første kattunge er her.
Men andre folk med en hobby bruker gjerne like mye på sine hobbier, så det plager meg ikke nevneverdig.

Men det viser seg at drømmer faktisk ikke er umulig å realisere .

Kaffeholikeren og koffeinfri kaffe.

Jeg er en kaffeholiker. Og jeg innrømmer det uten skam.Kaffetrakteren er mitt viktigste redskap på kjøkkenet.Og jeg drikker nok nærmere 2 liter kaffe pr dag, om ikke mere........
Det går masse kaffe på jobb og enda mere kaffe hjemme.
Jeg startet som kaffedrikker som nittenårig au-pair i England. Der ble jeg introdusert til den engelske måten å drikke kaffe på,pulverkaffe med melk og sukker.Inntil da hadde jeg bare forakt til overs for den helsvarte norske kaffen, men dette var noe helt annet.
På kort tid ble det en favorittdrikk og noe som var et must ved hver ny dag som kom.
Vel tilbake til Norge etter Englandsåret så ville jeg bli kvitt valpefettet som hadde hengt seg på i tenårene. Sukker ble byttet ut med suketter.En del år senere begynte media å skrive om farene ved å bruke for mye kunstige søtningsmidler.Mitt daglige forbruk av suketter begynte å bekymre meg og jeg bestemte meg for å kutte de ut. Deretter var det bare kaffe med melk alene. I Norge brukte man egentlig fløte i kaffen om man ikke skulle drikke den svart, men fløte har for mye kalorier så jeg holdt meg til melkeskvetten.
Da jeg giftet meg så var det med en mann som kjøpte kaffebønner og kvernet kaffen selv i en elektrisk kaffekvern.Pulverkaffen min ble satt på hylla. Nykvernet og nykokt kaffe ble hverdagen.

Så kom moten med kaffebarer. Nå var det ikke vanlig kaffe som gjaldt, nå skulle det være cappucino, espresso,moccakaffe,café au lait,caffé latte, is-kaffe,frappuccino,etc.
Ingen av dem slo helt an hos meg. Det måtte eventuelt være en god cappuccino en gang i blant.
Deretter kom presskanner,espressomaskiner, moccakanner,vacumkanner o.l. Samtidig så kom også informasjon om at presskannene og vanlig kokekaffe ikke var bra for kolesterolet.Filter måtte til.
Kaffekjelen og hjemmekvernede kaffebønner ble byttet ut med kaffetrakter og traktekaffe.
Og jeg har slitt ut noen kaffetraktere opp igjennom årene. Moccamaster var lansert som den beste trakteren en periode og selvfølgelig måtte jeg ha en. Så kom kombinasjonstraktere. Nå har jeg en
De Longhi cafe cortina som både trakter kaffe og lager espresso eller cappuccino, men det er nesten bare trakteren som brukes.
Kaffeforbruket ligger nok over anbefalte mengder, men det er positive effekter av kaffe sier forskningen.Koffeinet i kaffe har sentralstimulerende egenskaper.Og bruk av koffein fører til økt velvære,bedret humør,økt konsentrasjonsevne,økt våkenhet,følelse av økt energi, en bedring av visse kognetive funksjoner og økt fysisk utholdenhet.
Ved kronisk inntak over 1 liter pr dag så kan derimot koffeinisme oppstå.Med symptomer som angst,irritabilitet, kronisk insomni,anoreksi og lavgradig feber.
Jeg har god mage for kaffe, tåler som regel mine 2 litre uten å få magesyre. Jeg har også hevdet at jeg kan drikke kaffe hele dagen og kvelden uten å få problemer med å sovne.

Vel den vrangforestillingen ble skutt i stykker i sommer ! Under et familieselskap erklærte jeg igjen at kaffe ikke forstyrret nattesøvnen min. Mine søstre hadde den "frekkhet" å le meg rett opp i fleisen, og minnet meg på at jeg fikk jo ikke sove før kl 2 om nettene !
Og det stemmer det, jeg blir ikke trøtt om kveldene før nærmere halv to om natten. Noe som igjen ikke gir mye søvn om man skal opp igjen klokken halv seks!Men jeg har alltid vært et B-menneske og et nattdyr og har skyldet på at det var mine 10 år som nattvakt som hadde ødelagt døgnrytmen min.
Tanken om at de kunne jo ha rett snek seg inn. Og det måtte jo testes ut.

Koffeinfri pulverkaffe hadde jeg smakt tidligere, men det smakte pyton, så det fristet ikke.
En kollega anbefalte Evergood koffeinfri traktekaffe og jeg gikk på jakt etter den i butikken.
Første kvelden drakk jeg bare koffeinfri kaffe etter kl 17. Og sovnet i stresslessen foran tv kl 23.Og det er veldig tidlig for meg!
Nytt forsøk neste kveld og jeg sovnet igjen i stresslessen, midt under CSI, yndlingsprogrammet mitt.Fikk aldri vite hvem som var morderen i den episoden.............
Nå har jeg forsøkt så mange kvelder at jeg bare må innrømme at koffeinfri kaffe gjør at jeg blir trøtt tidligere enn før.
Og ved at jeg blir trøtt og legger meg tidligere så våkner jeg selvfølgelig også lettere om morgenene.
Det har bare vært positive effekter så langt og ingen abstinenser etter koffein. Nå drikker jeg fortsatt vanlig kaffe om dagen så kroppen rekker neppe å gå inn i hysteri over manglende koffein. Og jeg drikker fortsatt like mye totalt sett, men forsøket mitt har overbevist meg om at om kvelden er det koffeinfri kaffe som gjelder.
Bare synd at den er så dyr. 22 kr for en pose som ikke holder til mer enn ca 3 kvelder. Ja,ja, er en ting viktig nok så blir jo prisen verd det likevel.
Og nok søvn er viktig. Den oppkvikkende effekten jeg taper på kveldstid satser jeg på å få igjen neste dag ved at jeg rett og slett har fått nok søvn !

ADHD = omsorgsvikt ?

Da har et leserinnlegg i avisen igjen opprørt meg så mye at jeg måtte ta pennen fatt !
Jeg ble både støtt og rasende over at folk kaster frem sin uvitenhet som noe som de liksom skulle ha greie på..................samtidig som de røper tydelig at det har de ikke !

Det hele startet med at Vardens nye redaktør skrev en artikkel om nordmenn som et sykt folk hvor nesten alle har en diagnose for det ene eller det andre. Lederen ble publisert sammen med en tegning av et barn med ADHD og en snakkeboble som forkynte at vedkommende nå hadde en "livet-ut-forsyning-av Ritalin".
Det kom først en reaksjon fra en annerkjent barnepsykiater i byen .

http://www.varden.no/article/20080902/ORDETFRITT/788034567

Så i går kom dette innlegget under "Hallo Varden" : (kun papirutgaven)

ADHD ELLER OMSORGSVIKT ?
Takk til Lars Kise(Vardens redaktøt),sier nå jeg.Vi strør om oss med diagnoser. mange barn og ungdommer som sliter med å tilpasse seg dagens samfunn får diagnosen ADHD.
Problemene kan f.eks. være utagering,kriminalitet og rusmisbruk. Og i mange tilfeller stemmer diagnosen,men langtifra alle ! Jeg synes det er et paradoks når man nå i tillegg har begynt å gi Ritalin(som er nært beslektet med det narkotiske stoffet amfetamin) før noen diagnose foreligger! Er det riktig å bare anta at problemene skyldes ADHD før man vet ?
Hadde det vært en idé å få til andre løsninger - med foreldrene, hjemmet,skolen og nærmiljøet ?
Er det ansvarsfraskrivelse fra foreldrene? Fra skolen ? Fra samfunnet? Når vi vet at et barn med disse symptomene like gjerne kan være omsorgsviktet - og minst av alt trenger "narkotika"!
Barnevernspedagog med to tenåringsdøtre.


Jeg kan bare ikke la det stå uimotsagt ! Har sendt svarinnlegg til avisen, men om det kommer på trykk vet jeg ikke. Håper i allefall at noen motinnlegg får slippe til i avisen........................

Her er min reaksjon :

ADHD = omsorgsvikt ?

Det kjentes sårt å lese "barnepedagog"s antydning om at barn med ADHD-diagnose muligens heller lider av omsorgsvikt.(hallo varden lørd)
Hvilke faglige kriterier har "barnevernspedagog" til å sette eller motbevise en medisinsk diagnose ? Det innrømmes at en ADHD-diagnose sikkert er riktig i mange tilfeller, men samtidig mistenkeliggjøres vi som foreldre for omsorgsvikt i samme omgang. For hvem vet når diagnosen er riktig og når den skulle være feil ,-om det er opp til utenforstående å synse ? Jeg skal ikke påstå at det aldri kan gjøres feil, fordi jeg er ikke involvert i de utredninger som ligger bak en diagnose/medisinering av andre barn, men det får jeg heller ikke inntrykk av at "barnevernspedagog" er.
Vi har tre barn. To har alltid vært velfungerende, mens én viste allerede i tidlig barnehagealder å ha problemer. "Barnevernspedagog" antyder at barn får diagnosen pga "utagering, kriminalitet og rusmisbruk". Har "barnevernspedagog" vært så involvert i utredninger at dette er noe mer enn synsing sett fra utsiden ?
Utredningen av vår sønn tok år. Både skolen,PPT,SPT,BUP,psykolog og barnepsykiater var involvert før diagnose ble satt av sistnevnte barnepsykiater da gutten var 8-9 år. Har "barnevernspedagog" faglige kunnskaper til å overprøve psykologer og psykiatere ? En barnepsykiater har først en legeutdannelse, deretter en spesialisering i psykiatri og så spesialisering i barnepsykiatri. Det er vel litt mer og annerledes utdannelse enn en barnevernspedagog har ? Kriteriene for diagnosen var bl.a. at symptomene skulle ha vært tilstede i 5 år. Og det gikk ikke på "utagering,kriminalitet og rusmisbruk". Det gikk på hyperaktivitet,manglende impulskontroll,konsentrasjonsproblemer,problemer med å huske ting,problemer med å tilpasse seg sosiale normer fordi impulsene var sterkest. Jo, utprøving av Ritalin ble gjort like før diagnosen ble endelig satt. Evt. effekt av denne kan være med å bekrefte diagnosen, men den utprøvingen er aldri alene den eneste utredningen.
"Barnevernspedagog" mer enn antyder at å gi barn Ritalin er det samme som å fore barn med narkotika! En barnevernspedagog , har så vidt jeg vet, ingen medisinsk utdanning, ingen utdanning i medikamentlære,biokjemi,nevrologi eller hva som skjer i hjernen med denne medisinen. Eller hvordan hjernen fungerer uten denne medisinen for den saks skyld ! ADHD skyldes en kjemisk ubalanse i hjernen, og er ikke en lettvint diagnose for unger som ikke blir tatt vare på av sine foreldre.
75% av de med ADHD har god effekt av medisiner. En positiv effekt som gjør at de fungerer bedre i hverdagen. Konsentrerer seg bedre,er roligere og får bedre impulskontroll. Vår sønn hadde ingen positiv effekt og har dermed ikke vært medisinert etter utprøvningen. Skolemedisinen hadde ingenting annet å tilby ham. Isteden har vi gitt Efalex kapsler (essensielle fettsyrer)som vi opplever har gitt noe virkning. Litt roligere,litt bedre på konsentrasjon og impulshandlingene.
Vet "barnepedagog" at barn som får hjelp tidlig, bl.a. med Ritalin,Concerta eller Strattera, har mindre sjanse for å havne på kriminelle veier ? Ved hjelp til bedre impulskontroll og bedre konsentrasjon er det større sjanse for IKKE å havne på kriminelle avveier eller å ty til rus som en flukt fra sine problemer.
Det har vært hevdet at våre fengsler kan ha inntil 75% innsatte med udiagnostisert og umedisinert ADHD. Ritalin fører ikke barn ut i rusmisbruk og kriminalitet, men kan kanskje heller være med å forhindre det !
Det har vært en hard jobb å oppdra et barn med ADHD. Grenser og konsekvenser har måttet være strengere enn for våre to andre barn før det ble akseptert. Jeg følte meg ofte som en monstermamma for å få ham til å forstå reglene for sosial akseptert adferd.
Den tyngste jobben har vært i forhold til å få den hjelpen han trengte på skolen. Noe som er like viktig som medisinering. Et stort klasserom med 25-30 elever er håpløst for et barn som har konsentrasjonsproblemer og fanger opp alle lyder og bevegelser rundt seg.Og samtidig har manglende kontroll på impulshandlingene sine. Jeg har måttet "sloss" for nok hjelp. Tilbudene/vedtakene var de første årene aldri i nærheten av hva lærerne anbefalte. Jeg anket alt og fikk medhold flere ganger, men ikke uten at skolen ga meg skylden for at andre barn fikk mindre hjelp ! Ressurssene er ikke store nok til at alle kan få all den hjelpen de trenger. Når én får mere,så får andre mindre. Jeg sloss for MITT barn, så får andre sloss for sine. Og det har gått bra, han har hatt god tilpasset hjelp siden 2.kl. Vår sønn går nå siste året på videregående. Han er verken kriminell eller rusmisbruker, men han har fortsatt ADHD og må fortsatt kjempe med sine vanskeligheter.
"Barnevernspedagog" spør om det er en ansvarsfraskrivelse fra foreldre,skole,samfunn å diagnostisere/medisinere barn med ADHD. Nei, det er en ansvarsfraskrivelse å IKKE utrede disse barna og gi dem den hjelpen de trenger for å fungere best mulig !
Det ER derimot en ansvarsfraskrivelse fra våre politikere som ikke er villige til å bevilge NOK penger til støtte/hjelp/tiltak/assistenter/spes.ped.lærere på skolene våre for ALLE barn som trenger tilpasset undervisning !
Det ble sagt av en noe spydig lærer på barneskolen at vår sønn fikk mest hjelp av alle barna på skolen (fordi jeg aldri godtok et dårlig vedtak uten å anke). Javel, men det er kanskje derfor han også klarer seg bedre i dag enn mange andre barn med ADHD !
En mor (og sykepleier) med omsorgsevne.


Det opprører meg også at vedkommende slenger frem sin yrkestittel for på en måte å bruke det som et kriterie for at vedkommende vet hva h*n snakker om. Samtidig som h*n røper ganske tydelig i innlegget at det gjør h*n IKKE ! Måten "barnepedagog" slenger frem påstander om hvordan adhd-diagnose settes viser at dette er bare synsing fra utsiden og ikke er en som kjenner utredningsprossessen.
Barneverspedagog er en tre-årig bachelorutdannelse og sikkert en bra utdannelse i og for seg, men når noen leker fagpersoner på områder utenfor deres fagområde så misbruker de sin yrkestittel for å skape et falskt inntrykk av kunnskap.
Jeg ble så provosert at jeg slang på min egen yrkestittel i underskriften, selv om jeg egentlig kun svarer som en mor og ikke en fagperson. Om vedkommende oppfatter spydigheten vet jeg ikke, men det kjentes godt likevel ! ;-)




Står på trykk i Varden 12/9-08.Noe forkortet.

"Brenn uniformene og gi de eldre vin !"

Jeg bare MÅ kommentere dette utspillet fra en lokal ungdomspolitiker :

http://www.ta.no/nyheter/article3720704.ece

Adrian Ness Løvsjø i Telemark FpU kommer med dette utspillet i lokalavisen 15.august. Og han henviser til "Lottemodellen" fra Danmark.
Jeg har også sett TV-dokumentaren fra "Lotte", og det er mye tankevekkende i hvordan de har lagt om rutinene og holdningene på sitt private sykehjem. Man kan inspireres og lære av hva de har gjort og tenkt, men den kan ikke direkte kopieres til norske forhold, mest pga norske lover og regler.
Jeg lurer på om Ness Løvsjø vet at mye av grunnlaget for forandringene de har gjort på "Lotte" har bakgrunn i sivil ulydighet ? De nekter å følge lover og regler vedtatt av politikere og helsemyndigheter. De lar være å svare på offentlige brev, lar være å følge kommunale direktiver og utelater å føre påkrevd rapportering og dokumentering. Er det virkelig slik at en politisk aktiv person som Ness Løvsjø oppfordrer oss helsepersonell til å boikotte vedtak som er fattet av politikere ? DET blir vel litt selvmotsigende,eller ?

Fordi "Lotte" er et privat sykehjem så sitter nok bestyreren der, Thyra Frank, tryggere i sjefstolen sin enn en kommunalt ansatt leder her i landet ville gjort, skulle samme metode blitt forsøkt innført !
Fremstillingen i artikkelen kan kanskje like mye skyldes journalisten som Ness Løvsjø. For dersom man virkelig tror at det å "brenne uniformene,kutte ut sovemedisiner og servere et glass vin" alene vil redusere sykefraværet blant ansatte, så tror man nok litt for mye på enkle løsninger.
På vår avdeling har vi også vært oppe i over 20 % sykefravær. Det kom etter en periode med innsparing, hvor lokale politikere og helsemyndigheter bestemte at det ikke skulle leies inn vikarer ved sykdom. Resultatet var et kjempesykefravær i etterkant ! Belastningen av slike innsparinger slår tilbake. Men DET kom på neste års budsjett, så da var det vel greit,da ?

Bemanningen på norske sykehjem er allerede tynt til bristepunktet, så slike innsparinger tåler man ganske enkelt ikke. På vår avdeling har vi en minimums-bemanning som gjør at det går så lenge alle pasientene er friske og ingen trenger noe ekstra. Så fort én er syk,døende eller bare trenger litt ekstra omsorg eller stell, så merker vi at vi er ikke nok folk til å klare jobben på en god måte. Og da går det utover pasientene enten man vil eller ikke.

På "Lotte" har de 23 beboere og 20 HELTIDSstillinger. Bestyrer Frank har innrømmet at de har et noe yngre og noe mindre syke eldre enn den vanlige norske sykehjemsavdeling. Og hun kan selv VELGE hvilke eldre hun skal ta i mot på sykehjemmet ! Og hun har også sagt at selv den bemanningen de har er på smertegrensen av hva som er mulig for å gjøre hva de gjør. Og at det ikke ville være mulig med den bemanningen som er på mange sykehjem her i landet.

Å kutte ut sovemedisin på sykehjem er ikke noe revlusjonerende. Det prøver vi stadig, men vi møter kraftig motstand fra de eldre selv !
De har ofte brukt sovemedisin i årevis før de kommer til oss. Og det er høyst usikkert om de faktisk har nytte av medisinen lenger eller om det er fordi de VET at de har fått den. (Placeboeffekten). Tilsynslegen vår prøver stadig å redusere/fjerne sovemedisin, men da blir det ramaskrik. En dame i slutten av 90-årene truet med å "hjelle " legen om hun ikke fikk de tilbake. Andre gråter av fortvilelse, de vil ikke en gang prøve uten sin kjære sovetablett . Og da sovner de i allefall ikke !

Forslaget om å servere vin isteden er faktisk ikke bare dumt. Jeg har jobbet 10 år på natt, og de eldre sov aldri så godt om natten som når de fikk en dram om kvelden. Men om det er helsemessig bedre å gi alkohol enn medisiner kan kanskje også diskuteres................
Og kommunale budsjett har bare ikke penger nok til å servere vin eller annen alkohol HVER DAG, men alle eldre på sykehjem kan skaffe seg /eller motta av familie det de vil ha av alkohol.
Nå er ikke vin det vi har mest suksess med hos oss, for mange synes det er for surt eller for bittert. Cocnac,sherry,whisky,akevitt o.l. er også for sterkt for mange. Likør derimot er en suksess og særlig Baileys er populært ! Dessverre får vi bare forsyninger to ganger i året, til jul og til påske. Sist jul prøvde vi å bestille 2 store flasker Baileys istedenfor det faste : 1 cocnac, 1 akevitt, 2 rødvin og en bitteliten Baileys. Rett og slett fordi det var det våre eldre foretrakk.
DET var IKKE mulig , for ALLE avdelinger i kommunen skulle versågod ha det samme !!!!
SÅ firkantet er systemet !
Vi har fortsatt cocnac og akevitt stående,som ingen vil ha, mens den lille Baileysflaska var tom på én kveld. Og da måtte vi velge ut hvem av våre eldre som skulle få smake en bitteliten dråpe,- for det var ikke nok til alle !

"Brenn uniformene" sier Ness Løvsjø. Jaha, hva skal vi ha på oss da ? Privat tøy ? Ellers takk !
Bikini ?, foreslo en kollega sarkastisk . Jeg tenker heller at en stor regnfrakk måtte være praktisk noen ganger. Nå trenger jo ikke arbeidstøy være som en stiv uniform. Det finnes mange valgmuligheter til arbeidstøy. Det viktigste er at det ER arbeidstøy !
Er Ness Løvsjø klar over at vi ofte må håndtere ALLE kroppens væsker og avfallsstoffer på en vakt ? Vi steller ofte mennesker med smittsomme sykdommer /infeksjoner og vi steller også døde hvor dødsårsak kanskje ikke er helt klar enda, så det er faktisk en grunn til at smitteregler og hygieneregler sier noe om arbeidstøy.
Enkelte helsepersonell jobber i sammenhenger hvor de får bruke privat tøy og da får de isteden en pengesum som kompensasjon. En sum som aldri er nok til ETT skift en gang. Jeg har selv jobbet i en kommune hvor det ble praktisert. Kommunen sparte sikkert penger på arbeidstøy og vaskeri, mens VI ble den tapende part med ekstra utgifter til flere sett arbeidstøy.
Uniformene skaper avstand, påstår Ness Løvsjø. Tvert i mot så erfarer jeg at den identifiserer oss overfor de eldre,- at vi er en de kan be om hjelp. Det er nemlig så mange personer og vikarer som er innom en sykehjemsavdeling i løpet av en måned at mange eldre ikke klarer å holde oss fra hverandre. Ja, for Ness Løvsjø vet sikkert at det stort sett bare er småstillinger på mange sykehjemsavdelinger ? Nesten ingen pleiere har 100% stilling.
Hvilke andre yrker enn helsevesenet utlyser stillinger på f.eks. 12 og 20 % ?
Kommunen vår startet et projekt for noen år siden, "Småstillingsprojektet", hvor målet var at alle som ville skulle få større stillinger. Nå legges "Småstillingsprojektet" ned, man klarte ikke å oppnå målet. Det var for mange som ville ha større stilling !

Mer aktiviteter og beboere som er lengre oppe om kvelden(hvorfor skal alle 90-åringer ha behov for å være så lenge oppe om kvelden,da ? SYKEhjem tilsier faktisk at det er mange SYKE vi har med å gjøre !) krever bedre bemanning og skal etter Ness Løvsjøs mening kunne finansieres av et lavere sykefravær.
Jo, kanskje det, for vikarbudsjettet på sykehjem er jeg sikker på er digert. I allefall så digert at ingen vil fortelle oss HVOR digert det er !
Og om vi pleiere foreslår å styrke et område som vi mener bidrar til sykefraværet, for dermed å spare på vikarbudsjettet, så er det aldri mulig,- fordi det er en ANNEN budsjettpost!!!!
Hvilken bedrift kunne drive suksessfylt om den ikke så sine budsjettposter i sammenheng ?

Jeg er usikker på det egentlige motivetbakl Ness Løvsjø sine forslag.
Er det for å markere seg selv politisk ?
Er det for å spare kommunen for penger ?
Er det for å frigjøre penger til sine egne foretrukne projekter ?
Er det for å bedre eldreomsorgen på våre sykehjem?
Er det for å få ned sykefraværet ?

Ness Løvsjø sier at FpUs forslag vil gjøre at sykefraværet kuttes fortere enn hva tiltakene som Porsgrunn har valgt vil gjøre.
Ha,ha,ha, beklager, men vi pleiere ler rått ! Dere går med skylapper alle sammen.

Dersom målet er å kutte sykefraværet, så er det rimelig "enkelt" :
* Alle nødvendige hjelpemidler skal være tilgjengelig (uten at vi må demonstrere/bli syke/boikotte/mase for å få det). Bare sjekk hvor mye plager i rygg,nakke og armer står for når det gjelder sykefravær ........
* Bemanningen skal være tilstrekkelig. Og ikke etter politikerenes mening........... (totalt uavhengig av budsjettsparetankegang!)
Jeg vedder på at om man øker grunnbemanningen så vil man spare det inn på redusert vikarbehov.
* Nok fagutdannet helsepersonell med interesse for å gjøre
en god jobb (Ikke-norsktalende utlendinger er sikkert billigere, men vi trenger fagutdannede sykepleiere og hjelpepleiere for å heve standarden)
* Et lønnsnivå som tilsier at det er en fristende arbeidsplass for de som er dyktige og ettertraktet i jobben sin.................

Selv om Ness Løvsjø tydligvis ikke kjenner helt til virkeligheten på en sykehjemsavdeling, så vil jeg likevel berømme ham for å sette fokus på saken. For selv om motivet hans skulle være totalt kynisk..........så er det brakt frem i lyset.
Og jeg velger å tro at han faktisk bryr seg og at han ønsker å få frem nye tanker.
Nye tanker betyr at man ser at de gamle ikke er bra nok.
Og der er jeg enig med ham, selv om jeg ikke er enig i løsningene hans.
Eldreomsorgen i Norge trenger en forandring. Og det må starte med holdningene til våre politikere og helsemyndigheter .
Hvordan vil de forklare at eldreomsorgen har betydelig lavere bemanning enn f.eks rusomsorgen og psykisk omsorg hvis det ikke er fordi de selv nedprioriterer eldreomsorgen som mindre viktig ?

Forslaget om et prøveprojekt er bra.
Ikke for en kopi av "Lottemodellen", men for en bedre eldreomsorg !

Hva er det med IKEA ?

I forbindelse med at veslas barnerom skulle gjøres om til tenåringsrom så var IKEA det naturlige valget for ideer og møbler.I allefall for vesla, men oss voksne også.
Nesten en hel dag inne på deres store kjøpesenter på Slependen. Ja, for det er jo ikke bare en ganske simpel butikk!
IKEA har blitt et begrep. Både på design, stil,møbler,interiør,ideer og på hvordan de selger sine varer. Opprinnelig svensk, men er nå spredd rundt om i verden. Jeg så senest IKEA-navnet i Extreme Makeover,Home-edition på Tv3 sist søndag fra USA !! Vel, kan Ty velge IKEA så kan vel vi også.
Og det er noe med alt det som navnet IKEA favner som rett og slett fanger oss .

Først måtte vi jo ta en runde for å kikke. Ja, for det er fantastisk mye å kikke på, studere og hente ideer fra på IKEA. Uttallige variasjoner med både samme og ikke samme møbler. Nøyaktighet er viktig når en plukker ut det man skal ha, nettopp fordi det kan være flere variasjoner/størrelser/farger av det samme møbelet. Vel,nesten samme møbelet,da.
Gubben trodde det bare var å gå inn og omtrent legge bestillingen foran en ansatt ! Men IKEA forventer at du skjønner systemet de har på merkelappene som er festet på hvert eneste møbel,lampe,bilde, duk, speil etc etc. Og jeg var forberedt ! Med blyant og handleliste.
Sjekket ut at jeg betraktet riktig variasjon/størrelse/farge/stoff og så noterte om varen skulle hentes på hovedlageret på Billingstad,på møbellageret i 1.etg , i butikken i 1.etg eller om det ligger i en eller annen kurv et eller annet sted i varehuset. Når alt var lokalisert,bl.a. med nummer for reol og plass på lageret, så måtte vi ha oss en matbit ! Ting tar tid på IKEA.

IKEA mat er ikke særlig dyr mat og de har variert mat også. Jeg bestemte meg for limemarinert laks i aprikossaus,kun 59 kr for en normal porsjon ! Gubben hadde begynt å skjønne at dette kunne bli en hard og strevsom dag og kom tilbake med en stor porsjon til 89 kr !! Og da mener jeg STOR ! 3 store poteter og to biter med laksefilet ! Hadde ingen sjanse til å klare alt, så jeg valgte de to laksefiléene og lot de tre potetene ligge igjen på askjetten. Det er bunn i fattigfolk også !
Og mens gubben og vesla spiste dessert ville jeg ut for å få en røyk. Og gikk nærmeste trapp ned til 1.etg. Og var fanget av IKEA-smartingene ! Jeg måtte tråkke gjennom alle salgsavdelingene der før jeg kom meg ut. Og selvfølgelig,slik IKEA sikkert har tenkt, så så jeg en hel masse på min vandring gjennom avdelingene som jeg kunne tenke meg å kjøpe..........Masse utrolige smarte ting......som jeg aldri har savnet før............., men DU, hvor smart og kjekt det ville være å ha en sånn eller sånn......... ;-)
Etter mat,drikke og røyk var det klart for å begynne hamstringen av varene. Vi startet med én handlevogn, men innen vi var ferdige så hadde den fått selskap av to ekstra handletraller med masse flatpakker på. Tre fulle vogner/traller slepte vi med oss. Hadde vi vært en person til så hadde vi sikkert fylt en vogn til også.

Da vi kom bort fra hverandre fikk gubben kjeft for ikke å ha på mobilen sin. Hadde ikke jeg stått helt rolig til han kom tilbake så hadde han aldri funnet meg igjen. Og jeg liker absolutt ikke å stå rolig og vente på tullinger som slår av mobilen sin for å spare på batteriet samtidig som de stadig vandrer avgårde ! Og IKEA er digert ! FRES og atter FRES !! Så er dere flere, ha mobilen med og på.
Vi hadde heldigvis stor bil, men enkelte av flatpakkene var så store at vi begynte å lure på om vi ville få med oss alt. Og da alt var presset inn i bilen så bar det avgårde til hovedlageret, hvor vi skulle hente en sovesofa med løs madrass, madrass til loftsenga + overmadrass og sengeskuffen under sovesofaen. Og den eneste løsningen var å ta alle møysommelige stablede flatpakker ut av bilen igjen. Og deretter nøye og intelligent planlegge hvordan vi måtte stable for å få med alt sammen. Og vi klarte det. Enkelte av flatpakkene veide 30-40 kilo så det kjentes i kroppen etterpå.
Det har tatt oss 3 dager å få skrudd alt sammen. Og det har kostet noen svetteperler og blemmer med all monteringen og skruingen med div.skrujern, men vi klarte det.
Vi er veldig fornøyde med veslas nye hjørneskrivebord. Ikke var det dyrt heller. Vel, det var nettopp det jeg begynte å forandre syn på mens jeg skrudde alle delene sammen.....Det store hjørneskrivebordet kostet bare 675 kr for skriveplata. Billig, ikke sant ?
Men før det kunne bli et fiks ferdig skrivebord, så måtte vi også kjøpe ramme til 300 kr og tre t-ben til 300 kr pr stk. Altså totalt 1875 kr, men den prisen for HELE skrivebordet oppgis ingen steder ! Den løse skuffeenheten til å ha under skrivebordet kom på 1175 kr , men vesla måtte jo ha skuffer........Så da ble det 3050 kr !
Tanken på hvorfor jeg ikke heller kjøpte et skrivebord på en av møbelbutikkene i byen vår slo meg. Svaret er at det kan aldri bli det samme. Vi "designet" jo litt selv ved at vi valgte fasong,understell,farge og type ben til skrivebordet selv. Faktisk føler jeg litt mere stolthet for et IKEA-møblement. Rett og slett fordi det på en måte beviser hvor flink jeg er. Ja, jeg har jo "nesten" laget det selv !
Totalt 11.200 kr la vi igjen på IKEA + mat/drikke. Og joda, vi har fått mye for pengene. Både loftseng+ madrass ,sovesofa,skrivebord,lenestol/arbeidstol, bokreol,andre hyller,lamper,speil + div småting. Og mens jeg har skrudd og skrudd diverse skruer i ulike størrelser og fasonger og nitidig fulgt bruksanvisningene bilde for bilde, så lurer jeg på om ikke IKEA selger oss en IDE mer enn bare møbler. Ja, for etter et besøk der så kikker jeg meg alltid litt rundt i huset og grubler på hvilken smart liten dings, som jeg aldri har savnet, ville være helt ideell for DET eller DET rommet !
Bruksanvisningene til IKEA møblene er veldig gode. De forklarer så godt at en kan ikke gjøre feil.
Om man da bare følger rekkefølgen på bildene ! Gubben ville ha oss til å feste ting i litt motsatt rekkefølge enn hva bruksanvisningen viste,for det måtte jo være mye smartere, og dermed var vi ute i elendigheten ! Det var faktisk en grunn til at DEN delen ikke skulle klikkes på plass før DEN delen var holdt på plass innenfor...........Ikke fikk vi løsnet den delen som var gått i "klikk" og ikke fikk vi presset den første delen innenfor de delene som nå hadde låst seg heller . Krise !! Vi måtte rett og slett bende opp litt metall med en skrutrekker for å få lirket det på plass. Og jeg holdt et engasjert "foredrag " for gubben om at IKEA bruksanvisninger var det viktig å følge til punkt og prikke.-ALLTID !!
Bortkastet lærdom på en mann som aldri leser bruksanvisninger og svetter og banner for hver eneste ting han må montere. IKEA-møbler har han aldri montert alene, det TØR jeg ganske enkelt ikke for husfredens skyld ...........

Selvfølgelig fikk jeg verken sett eller kjøpt alt jeg ville i varehuset. Så jeg MÅ jo tilbake. Snart.
Og dessuten,noen av de fantastisk, kjekke og praktiske møblene kunne jo mellomsten trenge også. Må tilbake og kjøpe mer. Og kanskje får jeg denne gangen litt bedre tid til å se etter noe til meg selv også, og ikke bare til tenåringsrommene ? Ja, for IKEA går nesten litt i blodet på en.
MÅ ha det, bare MÅ ha det !

Chantilly/Tiffany katter .

Jeg har forelsket meg i katterasen Chantilly/Tiffany.
Vel,avstandsforelsket meg, for jeg har aldri sett rasen i levende live, bare på bilder i div artikler. Den er også kalt for "Chocoholics Delight" , pga den opprinnelige sjokoladebrune fargen. Etterhvert har den blitt godkjent også med noen andre farger. Øynene får en gylden farge etterhvert som den blir voksen.
Rasens historie og utbredelse har vært litt kronglete. Og det er vanskelig å få tak i et eksemplar av rasen. De få kattene som finnes er i hovedsak med i et avlsprogram fordi rasen fortsatt er så liten at det er nødvendig for å forhindre at den dør ut.

Den er ikke godkjent av Norske Rasekatters Riksforbund, og jeg har heller ikke funnet ut at det finnes noen eksemplarer av den her i landet. Det er oppdrettere i USA og Canada, og her er den også registrert og godkjent som egen rase. Om den finnes i Europa i det hele tatt har jeg heller ikke funnet holdepunkter for. Jeg har funnet utsagn om at den skal være eller ha vært i England og Tyskland, men finner ikke noe om at den finnes der nå. Det vil nok ta år med oppdrett og større utbredelse før den evt vil kunne vurderes for godkjenning av NRR og Fifé.

Så skal jeg bare avskrive drømmen om en Chantilly som et umulig projekt eller skal jeg forfølge drømmen ? Siden rasen er så sjelden og så lite utbredd så vil det eventuelt bli et stort projekt ut av å skaffe meg en Chantilly.
For det første er det ventelister, det kan tar år å få kjøpt et eksemplar. Ja,om jeg i det hele tatt hadde blitt godtatt av en oppdretter . Og trolig ville jeg også måtte ha deltatt fullt ut i et avlsprogram. Og siden USA og Canada er så langt unna så ville det kanskje vært like "enkelt" og "billig" å bli en oppdretter selv. Da må jeg belage meg på å drive aktivt med flere dyr. Eller regelmessig reise kloden rundt for parring .........
Jeg vil neppe kunne fortsette i full stilling i helsevesenet skulle jeg påta meg en oppdretterjobb.
Men vil det være noen som helst økonomisk mulighet for meg å redusere jobben min i fremtiden? Kanskje vil aktiv katteoppdrett være for mye jobb for et menneske alene ? Kunne jeg klart å fått gubben interessert,mon tro ? Han går over i 50% uføretrygd nå og vil dermed være mye hjemme. Han har alltid blitt veldig opptatt av alle de kattene vi har hatt til nå, så han hadde nok kommet til å engasjert seg noe. Hvor mye,er hva jeg er usikker på............Og han er ikke spesielt interessert i rasekatter.

Jeg prøver å innbilde meg selv at siden det jobbes aktivt med avl,oppdrett og utbredelse av rasen, så burde det jo være positivt for de som ivrer for dette å være med på å spre oppdrett og utbredelse av rasen i Europa også.......................? Jo,mere utbredelse, jo,større sjanse for at rasen vokser og blir bedre "etablert". men kanskje tenker de ikke slik, kanskje vil de bare holde rasen innen USA/Canada ..................?

Så det vil være et stort skritt å ta for meg , å gå aktivt inn for å skaffe meg en Chantilly(eller to eller tre eller fire eller.......), men skal man ikke ta noen sjanser og forfølge noen drømmer i dette livet ? Det er større sjanse for at man angrer på hva man IKKE gjorde, enn at man vil angre på hva man har gjort.
Jeg har sendt en e-mail til USA med forespørsel om det finnes noen kjent kontakt eller oppdretter i Europa. Kanskje en start på noe eller kanskje bare et bomskudd ut i ingenting.........................

Inntil videre så fortsetter jeg å drømme om en Chantilly !



http://www.chantilly-tiffany.com/index.htm
http://www.breeds.traditionalcats.com/BreedInfo/FAQTfny/FAQTiffany.html

Å bli 50 .....................

50 år har gått, siden jeg så dagens lys.
Hvordan kan det ha seg, hvor er alle årene blitt av ?
Ja,nå er du et halvt århundre flirer venner , særlig de som er yngre selv. Hjelp !!Jeg vil ikke være 50 !
Da jeg ble 40 ble jeg skikkelig deprimert i to mnd. Det kjentes grusomt å runde et nytt tiår.Jeg var ikke klar for det.
Det var så mye jeg ikke hadde fått gjort enda, så mye jeg enda skulle ha lært ,opplevd og gjort.
Og så svusj, der er det gått ti år til. Det må være noe feil et sted, livet kan da bare ikke gå så fort ? Men det gjør det tydeligvis.
Jeg har prøvd meg på forklaringer om at fødselsattesten min er forfalsket, men den forklaringen møter bare flir.
Noen har trøstet meg med at alternativet er verre.
Jo, det er vel det, men må jeg like det for det ? Kunne det ikke vært et ekstra alternativ?
For eksempel å fryse tiden litt sånn av og til?

Jeg har funnet min egen lille løsning for å akseptere det. Jeg er bare trettitjue ! Ja, for det høres ikke like gammelt ut i mitt hode. Trettitjue kan jeg leve med. :-)

Hvorfor 50 høres så ille ut vet jeg ikke sikkert. Andre sier de synes å bli 50 er staselig, men hva er staselig med å erkjenne at livet trolig er over halveis levd allerede ?
Ja, for det betyr jo at jeg må få opp farta på de tingene jeg fortsatt har på ønskelista over hva jeg vil oppleve og erfare.
Noe av grunnen til hvorfor det kjennes så ille er jo fordi da min mor var 50 så synes jeg hun var gammel ! Ok, jeg var bare 16 da og alle over 30 virket jo eldgamle for meg den gangen.
Jeg kan jo flire litt i dag over tenåringer/ungdom som beskriver noen som "skikkelig gammel,sikkert over 30!" :-)
Og jeg må innrømme at mange av de 50-åringene jeg kjenner, de virker så satt !
Jeg føler meg ikke satt, vil ikke bli satt !
Vil bare ikke være i samme bås med de som har parkert livet sitt og ikke har andre mål lenger enn å være gode besteforeldre........


Jeg har jo fått puttet litt opplevelser og erfaring inn i livet mitt så langt. Jeg har bodd et år i England som au-pair, jeg har gått på skole der et halvt år til, jeg har reist dit uttallige ganger siden på besøk, på ferier,på turer o.l. Jeg har bodd i Los Angeles,California, et halvt år, fått reist litte grann rundt i USA. Litte grann fordi jeg erfarte at USA var betydelig mye,mye større enn jeg trodde ut i fra kartet !
Jeg føler meg trygg på å snakke et annet språk enn mitt opprinnelige, men blir litt rusten om det går for lang tid uten at jeg får praktisert det.
Jeg har bodd i Sør-Korea et halvt år, fått erfare hvordan det er å bo i en annen kultur, hvordan det er å ikke kunne språket som snakkes rundt meg, hvordan det er å være den som er annerledes i utseende,klær,stil,væremåte,skikk og bruk. Følt hjelpesløsheten ved å ikke passe helt inn. Kom hjem derfra med en sterk overbevisning om at skulle jeg noen gang bo/jobbe i et fremmed land, så skulle jeg absolutt lære meg språket først av alt. Og mener det har gitt meg lov til å mene at utlendinger i Norge bør lære seg norsk når de bor her.

Jeg har opplevd kjærlighet og vennskap som noen ganger har blitt varig og noen ganger kortvarig/tidsbestemt. Jeg har erfart å miste venner og kjære i sykdom,ulykker og selvmord. Jeg har lært at jeg har evnen til å stable meg selv på bena igjen når livet slår bakken vekk under meg.
Jeg har opplevd å bli rammet av det største svik mulig av noen jeg stolte på, og erfart at det er mulig å bygge opp igjen både livet, meg selv og tillit igjen.
Jeg har hatt ulike typer jobber, fått erfaring på arbeidsmarkedet.
Jeg har fått tatt meg en 3-årig fagutdannelse og fått prøvd ut mine kunnskaper og evner til å utvikle meg innen mitt fagområde. Og ser at jeg har fortsatt mye å lære . Vil nok aldri bli helt utlært,til det er fagområdet for omfattende, men jeg kan i allefall prøve å få med meg så mye som mulig.............
Jeg har satt tre barn til verden. Opplevd den overveldende morskjærligheten som traff meg hardt og uventet og med enda større styrke enn jeg hadde trodd, da førstemann ble født. Jeg erfarte at hjertet utvider seg for hvert barn, og at det ER mulig å ha like stor kjærlighet for flere barn . Jeg er neppe den eneste som har grublet på det når nr 2 melder seg.
Jeg har erfart å leve med og oppdra barn på godt og vondt. Jeg har opplevd sorgen når et barn får en diagnose som innebærer varige problemer. Jeg har erfart at man vokser med oppgaven.
Man erfarer å kunne kjempe for hjelp til sitt barn på en måte man ikke trodde man hadde styrke til. Og at ens verste frykt ikke nødvendigvis slår til.
"Som din dag er ,skal din styrke være" står det i Skriften. Og det er mye lærdom i det. Jeg kommer meg alltid gjennom dagen i dag om jeg ikke tar hele fremtidens bekymringer på meg på en gang.
Jeg har vært tenåringsmor i 7 år nå. Eldste er gått over i 20-årene og er snart delvis på veg ut av redet. Jeg har levd med skrekken om å slippe taket og har lært meg å leve med det. Og sett at det går jo bra. Sett ham etablere et kjæresteforhold og klare å ta vare på det.
Vi har klart å gjennomføre tre konfirmasjoner for våre barn. Siste er nå nettopp overstått. Og om man vet hvordan planlegging av selskapeligheter freaker meg totalt ut, så forstår man kanskje hvor godt det er å ha det bak seg.

Jeg måtte tidlig innrømme for meg selv at jeg ble ikke den super-mammaen jeg hadde planlagt å bli. Jeg gjorde feil,tabber,gikk over streken,handlet dumt ,uoverveid og har i perioder måtte kjempe med min egen egoisme,frustrasjon og sinne over at barn er så vanskelig å oppdra. Kanskje fordi jeg erkjenner at oppdragelse av barn er langt mere vanskelig og utmattende enn jeg kunne ha forstilt meg. Kanskje var jeg sint på meg selv fordi jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre noen ganger. Og tro meg, tanken om å droppe all oppdragelse og bare se hva det ville føre til, har også streifet meg. For det virket så håpløst og resultatløst i perioder.............
Hvor er fasiten i oppdragelsen? Jeg fant den aldri og måtte prøve og feile. Mulig det har vært mest feiling.........
Likevel så må jeg ha gjort noe riktig. For jeg synes våre barn har blitt flotte ungdommer ! Neida, de er ikke bare snille og gode og hjelpsomme, men jeg liker dem som personer, særlig når jeg ser hva som kommer frem etter at ungdomsopprøret begynner å avta.
For da kommer kjernen i dem tydeligere frem. Og da blir jeg stolt og varm rundt hjerterota. Så noe må vi ha klart å formidle ?
Og tenåringstiden har ikke vært på langt nær så ille som jeg ble forespeilet av andre. Mitt viktigste hjelpemiddel til å overleve med tenåringer i huset har vært humor. Når de oppførte seg og utagerte på typisk tenåringsvis, så kunne jeg flire for meg selv av det absurde i deres væremåte og reaksjoner. Av det typisk tenåringsaktige.
Og erfaringen om at det faktisk bare er en fase, har vært deilig. En flott voksen sønn kom frem da tenårene var over. Og det gir meg ro og håp for de to som fortsatt er midt oppe i sitt følelsesmessige kaos.
Jeg husker det,jo. Det å være tenåring. Det er den eneste perioden i livet jeg aldri,aldri kunne tenkt meg å gå gjennom en gang til. Barndom og voksen år hadde vært greit nok, men tenårene ? Nei, ellers takk !!
Vi har jo vært to om oppdragelsen, men jeg tror ikke jeg tar for hardt i om jeg påstår at mye falt på meg. At vi har vært to har vært en nødvendighet, jeg bøyer meg i støvet for aleneforeldre som klarer å oppdra en ungeflokk alene. Og jeg har vært priviligert, for jeg har kunnet jobbe deltid i 17 år. Nå som jeg jobber full stilling kan jeg ikke forestille meg hvordan jeg skulle kunne hatt små barn ved siden av.
Jeg har vært gift i snart 22 år med samme mann. Det har vært på godt og vondt, det har krevd hardt arbeid i perioder,også følelsesmessig, men vi var aldri villige til å gi opp. "I gode og onde dager" lovet vi, uten å ane hva som lå foran oss. Det har vært mye nærhet,glede,latter og gode opplevelser. Og så er det sånn da at de "gode dagene" tross alt oppveier for de "onde dagene" når man ser tilbake.

Ble bitt av reisebasillen som ung i utlandet, og har klart å få med resten av familien på noen utenlands opplevelser også. Blir jo bare ferieturer når man er etablert med hus,lån og jobb i Norge, men ferieturer kan også gjøres på ulike måter. Som familie har vi feriert i Sverige,Danmark, Tyskland,England,Kreta,Cypros,Italia og Bulgaria. Så noe reiser har jeg da fått med meg i alle disse årene......................

Men jeg vil mer ! Jeg vil reise mer, se flere land,flere byer,treffe flere folk,lære mer,se flere kulturer,lære flere språk etc etc.
Jeg vil lære mer.Lære å tegne boliger,lære fotografering,lære å skrive bedre,ta videreutdanning,
tilegne meg mer faglig kunnskap,ta flere kurs, få bredere erfaring,bedre trening, etc
Jeg vil treffe flere mennesker,ha flere diskusjoner hvor jeg kan lære noe nytt, ha mere fritid, ha bedre økonomi,få flere venner og bekjente, etc
Det er helt sikkert masse flotte mennesker i verden som jeg ville hatt glede av å bli kjent med, jeg trenger tid til å finne dem !
Jeg har sagt at jeg skal begynne på Universitetet når jeg blir 80. Vel, kanskje før, men skal jeg utnytte tiden så kan jeg ikke bare sette meg ned fordi årene går/har gått heller........

Jeg vil utvikle meg som person, hva er det optimale meg ?
Har jeg mulighet og tid til å bli "the best I can be " ?

Jeg vil ikke på slutten av mitt liv ende opp med å tenke at : Nei,det rakk jeg ikke å gjøre/prøve.
Nettopp derfor kjennes det ille å bli 50. For mye tid er oppbrukt.
Men om jeg kan få erklære meg som bare trettitjue , så gir det bud om at jeg fortsatt har tid.

Så tillat meg den lille omskrivningen...........................;-)