ADHD = omsorgsvikt ?

Da har et leserinnlegg i avisen igjen opprørt meg så mye at jeg måtte ta pennen fatt !
Jeg ble både støtt og rasende over at folk kaster frem sin uvitenhet som noe som de liksom skulle ha greie på..................samtidig som de røper tydelig at det har de ikke !

Det hele startet med at Vardens nye redaktør skrev en artikkel om nordmenn som et sykt folk hvor nesten alle har en diagnose for det ene eller det andre. Lederen ble publisert sammen med en tegning av et barn med ADHD og en snakkeboble som forkynte at vedkommende nå hadde en "livet-ut-forsyning-av Ritalin".
Det kom først en reaksjon fra en annerkjent barnepsykiater i byen .

http://www.varden.no/article/20080902/ORDETFRITT/788034567

Så i går kom dette innlegget under "Hallo Varden" : (kun papirutgaven)

ADHD ELLER OMSORGSVIKT ?
Takk til Lars Kise(Vardens redaktøt),sier nå jeg.Vi strør om oss med diagnoser. mange barn og ungdommer som sliter med å tilpasse seg dagens samfunn får diagnosen ADHD.
Problemene kan f.eks. være utagering,kriminalitet og rusmisbruk. Og i mange tilfeller stemmer diagnosen,men langtifra alle ! Jeg synes det er et paradoks når man nå i tillegg har begynt å gi Ritalin(som er nært beslektet med det narkotiske stoffet amfetamin) før noen diagnose foreligger! Er det riktig å bare anta at problemene skyldes ADHD før man vet ?
Hadde det vært en idé å få til andre løsninger - med foreldrene, hjemmet,skolen og nærmiljøet ?
Er det ansvarsfraskrivelse fra foreldrene? Fra skolen ? Fra samfunnet? Når vi vet at et barn med disse symptomene like gjerne kan være omsorgsviktet - og minst av alt trenger "narkotika"!
Barnevernspedagog med to tenåringsdøtre.


Jeg kan bare ikke la det stå uimotsagt ! Har sendt svarinnlegg til avisen, men om det kommer på trykk vet jeg ikke. Håper i allefall at noen motinnlegg får slippe til i avisen........................

Her er min reaksjon :

ADHD = omsorgsvikt ?

Det kjentes sårt å lese "barnepedagog"s antydning om at barn med ADHD-diagnose muligens heller lider av omsorgsvikt.(hallo varden lørd)
Hvilke faglige kriterier har "barnevernspedagog" til å sette eller motbevise en medisinsk diagnose ? Det innrømmes at en ADHD-diagnose sikkert er riktig i mange tilfeller, men samtidig mistenkeliggjøres vi som foreldre for omsorgsvikt i samme omgang. For hvem vet når diagnosen er riktig og når den skulle være feil ,-om det er opp til utenforstående å synse ? Jeg skal ikke påstå at det aldri kan gjøres feil, fordi jeg er ikke involvert i de utredninger som ligger bak en diagnose/medisinering av andre barn, men det får jeg heller ikke inntrykk av at "barnevernspedagog" er.
Vi har tre barn. To har alltid vært velfungerende, mens én viste allerede i tidlig barnehagealder å ha problemer. "Barnevernspedagog" antyder at barn får diagnosen pga "utagering, kriminalitet og rusmisbruk". Har "barnevernspedagog" vært så involvert i utredninger at dette er noe mer enn synsing sett fra utsiden ?
Utredningen av vår sønn tok år. Både skolen,PPT,SPT,BUP,psykolog og barnepsykiater var involvert før diagnose ble satt av sistnevnte barnepsykiater da gutten var 8-9 år. Har "barnevernspedagog" faglige kunnskaper til å overprøve psykologer og psykiatere ? En barnepsykiater har først en legeutdannelse, deretter en spesialisering i psykiatri og så spesialisering i barnepsykiatri. Det er vel litt mer og annerledes utdannelse enn en barnevernspedagog har ? Kriteriene for diagnosen var bl.a. at symptomene skulle ha vært tilstede i 5 år. Og det gikk ikke på "utagering,kriminalitet og rusmisbruk". Det gikk på hyperaktivitet,manglende impulskontroll,konsentrasjonsproblemer,problemer med å huske ting,problemer med å tilpasse seg sosiale normer fordi impulsene var sterkest. Jo, utprøving av Ritalin ble gjort like før diagnosen ble endelig satt. Evt. effekt av denne kan være med å bekrefte diagnosen, men den utprøvingen er aldri alene den eneste utredningen.
"Barnevernspedagog" mer enn antyder at å gi barn Ritalin er det samme som å fore barn med narkotika! En barnevernspedagog , har så vidt jeg vet, ingen medisinsk utdanning, ingen utdanning i medikamentlære,biokjemi,nevrologi eller hva som skjer i hjernen med denne medisinen. Eller hvordan hjernen fungerer uten denne medisinen for den saks skyld ! ADHD skyldes en kjemisk ubalanse i hjernen, og er ikke en lettvint diagnose for unger som ikke blir tatt vare på av sine foreldre.
75% av de med ADHD har god effekt av medisiner. En positiv effekt som gjør at de fungerer bedre i hverdagen. Konsentrerer seg bedre,er roligere og får bedre impulskontroll. Vår sønn hadde ingen positiv effekt og har dermed ikke vært medisinert etter utprøvningen. Skolemedisinen hadde ingenting annet å tilby ham. Isteden har vi gitt Efalex kapsler (essensielle fettsyrer)som vi opplever har gitt noe virkning. Litt roligere,litt bedre på konsentrasjon og impulshandlingene.
Vet "barnepedagog" at barn som får hjelp tidlig, bl.a. med Ritalin,Concerta eller Strattera, har mindre sjanse for å havne på kriminelle veier ? Ved hjelp til bedre impulskontroll og bedre konsentrasjon er det større sjanse for IKKE å havne på kriminelle avveier eller å ty til rus som en flukt fra sine problemer.
Det har vært hevdet at våre fengsler kan ha inntil 75% innsatte med udiagnostisert og umedisinert ADHD. Ritalin fører ikke barn ut i rusmisbruk og kriminalitet, men kan kanskje heller være med å forhindre det !
Det har vært en hard jobb å oppdra et barn med ADHD. Grenser og konsekvenser har måttet være strengere enn for våre to andre barn før det ble akseptert. Jeg følte meg ofte som en monstermamma for å få ham til å forstå reglene for sosial akseptert adferd.
Den tyngste jobben har vært i forhold til å få den hjelpen han trengte på skolen. Noe som er like viktig som medisinering. Et stort klasserom med 25-30 elever er håpløst for et barn som har konsentrasjonsproblemer og fanger opp alle lyder og bevegelser rundt seg.Og samtidig har manglende kontroll på impulshandlingene sine. Jeg har måttet "sloss" for nok hjelp. Tilbudene/vedtakene var de første årene aldri i nærheten av hva lærerne anbefalte. Jeg anket alt og fikk medhold flere ganger, men ikke uten at skolen ga meg skylden for at andre barn fikk mindre hjelp ! Ressurssene er ikke store nok til at alle kan få all den hjelpen de trenger. Når én får mere,så får andre mindre. Jeg sloss for MITT barn, så får andre sloss for sine. Og det har gått bra, han har hatt god tilpasset hjelp siden 2.kl. Vår sønn går nå siste året på videregående. Han er verken kriminell eller rusmisbruker, men han har fortsatt ADHD og må fortsatt kjempe med sine vanskeligheter.
"Barnevernspedagog" spør om det er en ansvarsfraskrivelse fra foreldre,skole,samfunn å diagnostisere/medisinere barn med ADHD. Nei, det er en ansvarsfraskrivelse å IKKE utrede disse barna og gi dem den hjelpen de trenger for å fungere best mulig !
Det ER derimot en ansvarsfraskrivelse fra våre politikere som ikke er villige til å bevilge NOK penger til støtte/hjelp/tiltak/assistenter/spes.ped.lærere på skolene våre for ALLE barn som trenger tilpasset undervisning !
Det ble sagt av en noe spydig lærer på barneskolen at vår sønn fikk mest hjelp av alle barna på skolen (fordi jeg aldri godtok et dårlig vedtak uten å anke). Javel, men det er kanskje derfor han også klarer seg bedre i dag enn mange andre barn med ADHD !
En mor (og sykepleier) med omsorgsevne.


Det opprører meg også at vedkommende slenger frem sin yrkestittel for på en måte å bruke det som et kriterie for at vedkommende vet hva h*n snakker om. Samtidig som h*n røper ganske tydelig i innlegget at det gjør h*n IKKE ! Måten "barnepedagog" slenger frem påstander om hvordan adhd-diagnose settes viser at dette er bare synsing fra utsiden og ikke er en som kjenner utredningsprossessen.
Barneverspedagog er en tre-årig bachelorutdannelse og sikkert en bra utdannelse i og for seg, men når noen leker fagpersoner på områder utenfor deres fagområde så misbruker de sin yrkestittel for å skape et falskt inntrykk av kunnskap.
Jeg ble så provosert at jeg slang på min egen yrkestittel i underskriften, selv om jeg egentlig kun svarer som en mor og ikke en fagperson. Om vedkommende oppfatter spydigheten vet jeg ikke, men det kjentes godt likevel ! ;-)




Står på trykk i Varden 12/9-08.Noe forkortet.

"Brenn uniformene og gi de eldre vin !"

Jeg bare MÅ kommentere dette utspillet fra en lokal ungdomspolitiker :

http://www.ta.no/nyheter/article3720704.ece

Adrian Ness Løvsjø i Telemark FpU kommer med dette utspillet i lokalavisen 15.august. Og han henviser til "Lottemodellen" fra Danmark.
Jeg har også sett TV-dokumentaren fra "Lotte", og det er mye tankevekkende i hvordan de har lagt om rutinene og holdningene på sitt private sykehjem. Man kan inspireres og lære av hva de har gjort og tenkt, men den kan ikke direkte kopieres til norske forhold, mest pga norske lover og regler.
Jeg lurer på om Ness Løvsjø vet at mye av grunnlaget for forandringene de har gjort på "Lotte" har bakgrunn i sivil ulydighet ? De nekter å følge lover og regler vedtatt av politikere og helsemyndigheter. De lar være å svare på offentlige brev, lar være å følge kommunale direktiver og utelater å føre påkrevd rapportering og dokumentering. Er det virkelig slik at en politisk aktiv person som Ness Løvsjø oppfordrer oss helsepersonell til å boikotte vedtak som er fattet av politikere ? DET blir vel litt selvmotsigende,eller ?

Fordi "Lotte" er et privat sykehjem så sitter nok bestyreren der, Thyra Frank, tryggere i sjefstolen sin enn en kommunalt ansatt leder her i landet ville gjort, skulle samme metode blitt forsøkt innført !
Fremstillingen i artikkelen kan kanskje like mye skyldes journalisten som Ness Løvsjø. For dersom man virkelig tror at det å "brenne uniformene,kutte ut sovemedisiner og servere et glass vin" alene vil redusere sykefraværet blant ansatte, så tror man nok litt for mye på enkle løsninger.
På vår avdeling har vi også vært oppe i over 20 % sykefravær. Det kom etter en periode med innsparing, hvor lokale politikere og helsemyndigheter bestemte at det ikke skulle leies inn vikarer ved sykdom. Resultatet var et kjempesykefravær i etterkant ! Belastningen av slike innsparinger slår tilbake. Men DET kom på neste års budsjett, så da var det vel greit,da ?

Bemanningen på norske sykehjem er allerede tynt til bristepunktet, så slike innsparinger tåler man ganske enkelt ikke. På vår avdeling har vi en minimums-bemanning som gjør at det går så lenge alle pasientene er friske og ingen trenger noe ekstra. Så fort én er syk,døende eller bare trenger litt ekstra omsorg eller stell, så merker vi at vi er ikke nok folk til å klare jobben på en god måte. Og da går det utover pasientene enten man vil eller ikke.

På "Lotte" har de 23 beboere og 20 HELTIDSstillinger. Bestyrer Frank har innrømmet at de har et noe yngre og noe mindre syke eldre enn den vanlige norske sykehjemsavdeling. Og hun kan selv VELGE hvilke eldre hun skal ta i mot på sykehjemmet ! Og hun har også sagt at selv den bemanningen de har er på smertegrensen av hva som er mulig for å gjøre hva de gjør. Og at det ikke ville være mulig med den bemanningen som er på mange sykehjem her i landet.

Å kutte ut sovemedisin på sykehjem er ikke noe revlusjonerende. Det prøver vi stadig, men vi møter kraftig motstand fra de eldre selv !
De har ofte brukt sovemedisin i årevis før de kommer til oss. Og det er høyst usikkert om de faktisk har nytte av medisinen lenger eller om det er fordi de VET at de har fått den. (Placeboeffekten). Tilsynslegen vår prøver stadig å redusere/fjerne sovemedisin, men da blir det ramaskrik. En dame i slutten av 90-årene truet med å "hjelle " legen om hun ikke fikk de tilbake. Andre gråter av fortvilelse, de vil ikke en gang prøve uten sin kjære sovetablett . Og da sovner de i allefall ikke !

Forslaget om å servere vin isteden er faktisk ikke bare dumt. Jeg har jobbet 10 år på natt, og de eldre sov aldri så godt om natten som når de fikk en dram om kvelden. Men om det er helsemessig bedre å gi alkohol enn medisiner kan kanskje også diskuteres................
Og kommunale budsjett har bare ikke penger nok til å servere vin eller annen alkohol HVER DAG, men alle eldre på sykehjem kan skaffe seg /eller motta av familie det de vil ha av alkohol.
Nå er ikke vin det vi har mest suksess med hos oss, for mange synes det er for surt eller for bittert. Cocnac,sherry,whisky,akevitt o.l. er også for sterkt for mange. Likør derimot er en suksess og særlig Baileys er populært ! Dessverre får vi bare forsyninger to ganger i året, til jul og til påske. Sist jul prøvde vi å bestille 2 store flasker Baileys istedenfor det faste : 1 cocnac, 1 akevitt, 2 rødvin og en bitteliten Baileys. Rett og slett fordi det var det våre eldre foretrakk.
DET var IKKE mulig , for ALLE avdelinger i kommunen skulle versågod ha det samme !!!!
SÅ firkantet er systemet !
Vi har fortsatt cocnac og akevitt stående,som ingen vil ha, mens den lille Baileysflaska var tom på én kveld. Og da måtte vi velge ut hvem av våre eldre som skulle få smake en bitteliten dråpe,- for det var ikke nok til alle !

"Brenn uniformene" sier Ness Løvsjø. Jaha, hva skal vi ha på oss da ? Privat tøy ? Ellers takk !
Bikini ?, foreslo en kollega sarkastisk . Jeg tenker heller at en stor regnfrakk måtte være praktisk noen ganger. Nå trenger jo ikke arbeidstøy være som en stiv uniform. Det finnes mange valgmuligheter til arbeidstøy. Det viktigste er at det ER arbeidstøy !
Er Ness Løvsjø klar over at vi ofte må håndtere ALLE kroppens væsker og avfallsstoffer på en vakt ? Vi steller ofte mennesker med smittsomme sykdommer /infeksjoner og vi steller også døde hvor dødsårsak kanskje ikke er helt klar enda, så det er faktisk en grunn til at smitteregler og hygieneregler sier noe om arbeidstøy.
Enkelte helsepersonell jobber i sammenhenger hvor de får bruke privat tøy og da får de isteden en pengesum som kompensasjon. En sum som aldri er nok til ETT skift en gang. Jeg har selv jobbet i en kommune hvor det ble praktisert. Kommunen sparte sikkert penger på arbeidstøy og vaskeri, mens VI ble den tapende part med ekstra utgifter til flere sett arbeidstøy.
Uniformene skaper avstand, påstår Ness Løvsjø. Tvert i mot så erfarer jeg at den identifiserer oss overfor de eldre,- at vi er en de kan be om hjelp. Det er nemlig så mange personer og vikarer som er innom en sykehjemsavdeling i løpet av en måned at mange eldre ikke klarer å holde oss fra hverandre. Ja, for Ness Løvsjø vet sikkert at det stort sett bare er småstillinger på mange sykehjemsavdelinger ? Nesten ingen pleiere har 100% stilling.
Hvilke andre yrker enn helsevesenet utlyser stillinger på f.eks. 12 og 20 % ?
Kommunen vår startet et projekt for noen år siden, "Småstillingsprojektet", hvor målet var at alle som ville skulle få større stillinger. Nå legges "Småstillingsprojektet" ned, man klarte ikke å oppnå målet. Det var for mange som ville ha større stilling !

Mer aktiviteter og beboere som er lengre oppe om kvelden(hvorfor skal alle 90-åringer ha behov for å være så lenge oppe om kvelden,da ? SYKEhjem tilsier faktisk at det er mange SYKE vi har med å gjøre !) krever bedre bemanning og skal etter Ness Løvsjøs mening kunne finansieres av et lavere sykefravær.
Jo, kanskje det, for vikarbudsjettet på sykehjem er jeg sikker på er digert. I allefall så digert at ingen vil fortelle oss HVOR digert det er !
Og om vi pleiere foreslår å styrke et område som vi mener bidrar til sykefraværet, for dermed å spare på vikarbudsjettet, så er det aldri mulig,- fordi det er en ANNEN budsjettpost!!!!
Hvilken bedrift kunne drive suksessfylt om den ikke så sine budsjettposter i sammenheng ?

Jeg er usikker på det egentlige motivetbakl Ness Løvsjø sine forslag.
Er det for å markere seg selv politisk ?
Er det for å spare kommunen for penger ?
Er det for å frigjøre penger til sine egne foretrukne projekter ?
Er det for å bedre eldreomsorgen på våre sykehjem?
Er det for å få ned sykefraværet ?

Ness Løvsjø sier at FpUs forslag vil gjøre at sykefraværet kuttes fortere enn hva tiltakene som Porsgrunn har valgt vil gjøre.
Ha,ha,ha, beklager, men vi pleiere ler rått ! Dere går med skylapper alle sammen.

Dersom målet er å kutte sykefraværet, så er det rimelig "enkelt" :
* Alle nødvendige hjelpemidler skal være tilgjengelig (uten at vi må demonstrere/bli syke/boikotte/mase for å få det). Bare sjekk hvor mye plager i rygg,nakke og armer står for når det gjelder sykefravær ........
* Bemanningen skal være tilstrekkelig. Og ikke etter politikerenes mening........... (totalt uavhengig av budsjettsparetankegang!)
Jeg vedder på at om man øker grunnbemanningen så vil man spare det inn på redusert vikarbehov.
* Nok fagutdannet helsepersonell med interesse for å gjøre
en god jobb (Ikke-norsktalende utlendinger er sikkert billigere, men vi trenger fagutdannede sykepleiere og hjelpepleiere for å heve standarden)
* Et lønnsnivå som tilsier at det er en fristende arbeidsplass for de som er dyktige og ettertraktet i jobben sin.................

Selv om Ness Løvsjø tydligvis ikke kjenner helt til virkeligheten på en sykehjemsavdeling, så vil jeg likevel berømme ham for å sette fokus på saken. For selv om motivet hans skulle være totalt kynisk..........så er det brakt frem i lyset.
Og jeg velger å tro at han faktisk bryr seg og at han ønsker å få frem nye tanker.
Nye tanker betyr at man ser at de gamle ikke er bra nok.
Og der er jeg enig med ham, selv om jeg ikke er enig i løsningene hans.
Eldreomsorgen i Norge trenger en forandring. Og det må starte med holdningene til våre politikere og helsemyndigheter .
Hvordan vil de forklare at eldreomsorgen har betydelig lavere bemanning enn f.eks rusomsorgen og psykisk omsorg hvis det ikke er fordi de selv nedprioriterer eldreomsorgen som mindre viktig ?

Forslaget om et prøveprojekt er bra.
Ikke for en kopi av "Lottemodellen", men for en bedre eldreomsorg !

Hva er det med IKEA ?

I forbindelse med at veslas barnerom skulle gjøres om til tenåringsrom så var IKEA det naturlige valget for ideer og møbler.I allefall for vesla, men oss voksne også.
Nesten en hel dag inne på deres store kjøpesenter på Slependen. Ja, for det er jo ikke bare en ganske simpel butikk!
IKEA har blitt et begrep. Både på design, stil,møbler,interiør,ideer og på hvordan de selger sine varer. Opprinnelig svensk, men er nå spredd rundt om i verden. Jeg så senest IKEA-navnet i Extreme Makeover,Home-edition på Tv3 sist søndag fra USA !! Vel, kan Ty velge IKEA så kan vel vi også.
Og det er noe med alt det som navnet IKEA favner som rett og slett fanger oss .

Først måtte vi jo ta en runde for å kikke. Ja, for det er fantastisk mye å kikke på, studere og hente ideer fra på IKEA. Uttallige variasjoner med både samme og ikke samme møbler. Nøyaktighet er viktig når en plukker ut det man skal ha, nettopp fordi det kan være flere variasjoner/størrelser/farger av det samme møbelet. Vel,nesten samme møbelet,da.
Gubben trodde det bare var å gå inn og omtrent legge bestillingen foran en ansatt ! Men IKEA forventer at du skjønner systemet de har på merkelappene som er festet på hvert eneste møbel,lampe,bilde, duk, speil etc etc. Og jeg var forberedt ! Med blyant og handleliste.
Sjekket ut at jeg betraktet riktig variasjon/størrelse/farge/stoff og så noterte om varen skulle hentes på hovedlageret på Billingstad,på møbellageret i 1.etg , i butikken i 1.etg eller om det ligger i en eller annen kurv et eller annet sted i varehuset. Når alt var lokalisert,bl.a. med nummer for reol og plass på lageret, så måtte vi ha oss en matbit ! Ting tar tid på IKEA.

IKEA mat er ikke særlig dyr mat og de har variert mat også. Jeg bestemte meg for limemarinert laks i aprikossaus,kun 59 kr for en normal porsjon ! Gubben hadde begynt å skjønne at dette kunne bli en hard og strevsom dag og kom tilbake med en stor porsjon til 89 kr !! Og da mener jeg STOR ! 3 store poteter og to biter med laksefilet ! Hadde ingen sjanse til å klare alt, så jeg valgte de to laksefiléene og lot de tre potetene ligge igjen på askjetten. Det er bunn i fattigfolk også !
Og mens gubben og vesla spiste dessert ville jeg ut for å få en røyk. Og gikk nærmeste trapp ned til 1.etg. Og var fanget av IKEA-smartingene ! Jeg måtte tråkke gjennom alle salgsavdelingene der før jeg kom meg ut. Og selvfølgelig,slik IKEA sikkert har tenkt, så så jeg en hel masse på min vandring gjennom avdelingene som jeg kunne tenke meg å kjøpe..........Masse utrolige smarte ting......som jeg aldri har savnet før............., men DU, hvor smart og kjekt det ville være å ha en sånn eller sånn......... ;-)
Etter mat,drikke og røyk var det klart for å begynne hamstringen av varene. Vi startet med én handlevogn, men innen vi var ferdige så hadde den fått selskap av to ekstra handletraller med masse flatpakker på. Tre fulle vogner/traller slepte vi med oss. Hadde vi vært en person til så hadde vi sikkert fylt en vogn til også.

Da vi kom bort fra hverandre fikk gubben kjeft for ikke å ha på mobilen sin. Hadde ikke jeg stått helt rolig til han kom tilbake så hadde han aldri funnet meg igjen. Og jeg liker absolutt ikke å stå rolig og vente på tullinger som slår av mobilen sin for å spare på batteriet samtidig som de stadig vandrer avgårde ! Og IKEA er digert ! FRES og atter FRES !! Så er dere flere, ha mobilen med og på.
Vi hadde heldigvis stor bil, men enkelte av flatpakkene var så store at vi begynte å lure på om vi ville få med oss alt. Og da alt var presset inn i bilen så bar det avgårde til hovedlageret, hvor vi skulle hente en sovesofa med løs madrass, madrass til loftsenga + overmadrass og sengeskuffen under sovesofaen. Og den eneste løsningen var å ta alle møysommelige stablede flatpakker ut av bilen igjen. Og deretter nøye og intelligent planlegge hvordan vi måtte stable for å få med alt sammen. Og vi klarte det. Enkelte av flatpakkene veide 30-40 kilo så det kjentes i kroppen etterpå.
Det har tatt oss 3 dager å få skrudd alt sammen. Og det har kostet noen svetteperler og blemmer med all monteringen og skruingen med div.skrujern, men vi klarte det.
Vi er veldig fornøyde med veslas nye hjørneskrivebord. Ikke var det dyrt heller. Vel, det var nettopp det jeg begynte å forandre syn på mens jeg skrudde alle delene sammen.....Det store hjørneskrivebordet kostet bare 675 kr for skriveplata. Billig, ikke sant ?
Men før det kunne bli et fiks ferdig skrivebord, så måtte vi også kjøpe ramme til 300 kr og tre t-ben til 300 kr pr stk. Altså totalt 1875 kr, men den prisen for HELE skrivebordet oppgis ingen steder ! Den løse skuffeenheten til å ha under skrivebordet kom på 1175 kr , men vesla måtte jo ha skuffer........Så da ble det 3050 kr !
Tanken på hvorfor jeg ikke heller kjøpte et skrivebord på en av møbelbutikkene i byen vår slo meg. Svaret er at det kan aldri bli det samme. Vi "designet" jo litt selv ved at vi valgte fasong,understell,farge og type ben til skrivebordet selv. Faktisk føler jeg litt mere stolthet for et IKEA-møblement. Rett og slett fordi det på en måte beviser hvor flink jeg er. Ja, jeg har jo "nesten" laget det selv !
Totalt 11.200 kr la vi igjen på IKEA + mat/drikke. Og joda, vi har fått mye for pengene. Både loftseng+ madrass ,sovesofa,skrivebord,lenestol/arbeidstol, bokreol,andre hyller,lamper,speil + div småting. Og mens jeg har skrudd og skrudd diverse skruer i ulike størrelser og fasonger og nitidig fulgt bruksanvisningene bilde for bilde, så lurer jeg på om ikke IKEA selger oss en IDE mer enn bare møbler. Ja, for etter et besøk der så kikker jeg meg alltid litt rundt i huset og grubler på hvilken smart liten dings, som jeg aldri har savnet, ville være helt ideell for DET eller DET rommet !
Bruksanvisningene til IKEA møblene er veldig gode. De forklarer så godt at en kan ikke gjøre feil.
Om man da bare følger rekkefølgen på bildene ! Gubben ville ha oss til å feste ting i litt motsatt rekkefølge enn hva bruksanvisningen viste,for det måtte jo være mye smartere, og dermed var vi ute i elendigheten ! Det var faktisk en grunn til at DEN delen ikke skulle klikkes på plass før DEN delen var holdt på plass innenfor...........Ikke fikk vi løsnet den delen som var gått i "klikk" og ikke fikk vi presset den første delen innenfor de delene som nå hadde låst seg heller . Krise !! Vi måtte rett og slett bende opp litt metall med en skrutrekker for å få lirket det på plass. Og jeg holdt et engasjert "foredrag " for gubben om at IKEA bruksanvisninger var det viktig å følge til punkt og prikke.-ALLTID !!
Bortkastet lærdom på en mann som aldri leser bruksanvisninger og svetter og banner for hver eneste ting han må montere. IKEA-møbler har han aldri montert alene, det TØR jeg ganske enkelt ikke for husfredens skyld ...........

Selvfølgelig fikk jeg verken sett eller kjøpt alt jeg ville i varehuset. Så jeg MÅ jo tilbake. Snart.
Og dessuten,noen av de fantastisk, kjekke og praktiske møblene kunne jo mellomsten trenge også. Må tilbake og kjøpe mer. Og kanskje får jeg denne gangen litt bedre tid til å se etter noe til meg selv også, og ikke bare til tenåringsrommene ? Ja, for IKEA går nesten litt i blodet på en.
MÅ ha det, bare MÅ ha det !

Chantilly/Tiffany katter .

Jeg har forelsket meg i katterasen Chantilly/Tiffany.
Vel,avstandsforelsket meg, for jeg har aldri sett rasen i levende live, bare på bilder i div artikler. Den er også kalt for "Chocoholics Delight" , pga den opprinnelige sjokoladebrune fargen. Etterhvert har den blitt godkjent også med noen andre farger. Øynene får en gylden farge etterhvert som den blir voksen.
Rasens historie og utbredelse har vært litt kronglete. Og det er vanskelig å få tak i et eksemplar av rasen. De få kattene som finnes er i hovedsak med i et avlsprogram fordi rasen fortsatt er så liten at det er nødvendig for å forhindre at den dør ut.

Den er ikke godkjent av Norske Rasekatters Riksforbund, og jeg har heller ikke funnet ut at det finnes noen eksemplarer av den her i landet. Det er oppdrettere i USA og Canada, og her er den også registrert og godkjent som egen rase. Om den finnes i Europa i det hele tatt har jeg heller ikke funnet holdepunkter for. Jeg har funnet utsagn om at den skal være eller ha vært i England og Tyskland, men finner ikke noe om at den finnes der nå. Det vil nok ta år med oppdrett og større utbredelse før den evt vil kunne vurderes for godkjenning av NRR og Fifé.

Så skal jeg bare avskrive drømmen om en Chantilly som et umulig projekt eller skal jeg forfølge drømmen ? Siden rasen er så sjelden og så lite utbredd så vil det eventuelt bli et stort projekt ut av å skaffe meg en Chantilly.
For det første er det ventelister, det kan tar år å få kjøpt et eksemplar. Ja,om jeg i det hele tatt hadde blitt godtatt av en oppdretter . Og trolig ville jeg også måtte ha deltatt fullt ut i et avlsprogram. Og siden USA og Canada er så langt unna så ville det kanskje vært like "enkelt" og "billig" å bli en oppdretter selv. Da må jeg belage meg på å drive aktivt med flere dyr. Eller regelmessig reise kloden rundt for parring .........
Jeg vil neppe kunne fortsette i full stilling i helsevesenet skulle jeg påta meg en oppdretterjobb.
Men vil det være noen som helst økonomisk mulighet for meg å redusere jobben min i fremtiden? Kanskje vil aktiv katteoppdrett være for mye jobb for et menneske alene ? Kunne jeg klart å fått gubben interessert,mon tro ? Han går over i 50% uføretrygd nå og vil dermed være mye hjemme. Han har alltid blitt veldig opptatt av alle de kattene vi har hatt til nå, så han hadde nok kommet til å engasjert seg noe. Hvor mye,er hva jeg er usikker på............Og han er ikke spesielt interessert i rasekatter.

Jeg prøver å innbilde meg selv at siden det jobbes aktivt med avl,oppdrett og utbredelse av rasen, så burde det jo være positivt for de som ivrer for dette å være med på å spre oppdrett og utbredelse av rasen i Europa også.......................? Jo,mere utbredelse, jo,større sjanse for at rasen vokser og blir bedre "etablert". men kanskje tenker de ikke slik, kanskje vil de bare holde rasen innen USA/Canada ..................?

Så det vil være et stort skritt å ta for meg , å gå aktivt inn for å skaffe meg en Chantilly(eller to eller tre eller fire eller.......), men skal man ikke ta noen sjanser og forfølge noen drømmer i dette livet ? Det er større sjanse for at man angrer på hva man IKKE gjorde, enn at man vil angre på hva man har gjort.
Jeg har sendt en e-mail til USA med forespørsel om det finnes noen kjent kontakt eller oppdretter i Europa. Kanskje en start på noe eller kanskje bare et bomskudd ut i ingenting.........................

Inntil videre så fortsetter jeg å drømme om en Chantilly !



http://www.chantilly-tiffany.com/index.htm
http://www.breeds.traditionalcats.com/BreedInfo/FAQTfny/FAQTiffany.html

Å bli 50 .....................

50 år har gått, siden jeg så dagens lys.
Hvordan kan det ha seg, hvor er alle årene blitt av ?
Ja,nå er du et halvt århundre flirer venner , særlig de som er yngre selv. Hjelp !!Jeg vil ikke være 50 !
Da jeg ble 40 ble jeg skikkelig deprimert i to mnd. Det kjentes grusomt å runde et nytt tiår.Jeg var ikke klar for det.
Det var så mye jeg ikke hadde fått gjort enda, så mye jeg enda skulle ha lært ,opplevd og gjort.
Og så svusj, der er det gått ti år til. Det må være noe feil et sted, livet kan da bare ikke gå så fort ? Men det gjør det tydeligvis.
Jeg har prøvd meg på forklaringer om at fødselsattesten min er forfalsket, men den forklaringen møter bare flir.
Noen har trøstet meg med at alternativet er verre.
Jo, det er vel det, men må jeg like det for det ? Kunne det ikke vært et ekstra alternativ?
For eksempel å fryse tiden litt sånn av og til?

Jeg har funnet min egen lille løsning for å akseptere det. Jeg er bare trettitjue ! Ja, for det høres ikke like gammelt ut i mitt hode. Trettitjue kan jeg leve med. :-)

Hvorfor 50 høres så ille ut vet jeg ikke sikkert. Andre sier de synes å bli 50 er staselig, men hva er staselig med å erkjenne at livet trolig er over halveis levd allerede ?
Ja, for det betyr jo at jeg må få opp farta på de tingene jeg fortsatt har på ønskelista over hva jeg vil oppleve og erfare.
Noe av grunnen til hvorfor det kjennes så ille er jo fordi da min mor var 50 så synes jeg hun var gammel ! Ok, jeg var bare 16 da og alle over 30 virket jo eldgamle for meg den gangen.
Jeg kan jo flire litt i dag over tenåringer/ungdom som beskriver noen som "skikkelig gammel,sikkert over 30!" :-)
Og jeg må innrømme at mange av de 50-åringene jeg kjenner, de virker så satt !
Jeg føler meg ikke satt, vil ikke bli satt !
Vil bare ikke være i samme bås med de som har parkert livet sitt og ikke har andre mål lenger enn å være gode besteforeldre........


Jeg har jo fått puttet litt opplevelser og erfaring inn i livet mitt så langt. Jeg har bodd et år i England som au-pair, jeg har gått på skole der et halvt år til, jeg har reist dit uttallige ganger siden på besøk, på ferier,på turer o.l. Jeg har bodd i Los Angeles,California, et halvt år, fått reist litte grann rundt i USA. Litte grann fordi jeg erfarte at USA var betydelig mye,mye større enn jeg trodde ut i fra kartet !
Jeg føler meg trygg på å snakke et annet språk enn mitt opprinnelige, men blir litt rusten om det går for lang tid uten at jeg får praktisert det.
Jeg har bodd i Sør-Korea et halvt år, fått erfare hvordan det er å bo i en annen kultur, hvordan det er å ikke kunne språket som snakkes rundt meg, hvordan det er å være den som er annerledes i utseende,klær,stil,væremåte,skikk og bruk. Følt hjelpesløsheten ved å ikke passe helt inn. Kom hjem derfra med en sterk overbevisning om at skulle jeg noen gang bo/jobbe i et fremmed land, så skulle jeg absolutt lære meg språket først av alt. Og mener det har gitt meg lov til å mene at utlendinger i Norge bør lære seg norsk når de bor her.

Jeg har opplevd kjærlighet og vennskap som noen ganger har blitt varig og noen ganger kortvarig/tidsbestemt. Jeg har erfart å miste venner og kjære i sykdom,ulykker og selvmord. Jeg har lært at jeg har evnen til å stable meg selv på bena igjen når livet slår bakken vekk under meg.
Jeg har opplevd å bli rammet av det største svik mulig av noen jeg stolte på, og erfart at det er mulig å bygge opp igjen både livet, meg selv og tillit igjen.
Jeg har hatt ulike typer jobber, fått erfaring på arbeidsmarkedet.
Jeg har fått tatt meg en 3-årig fagutdannelse og fått prøvd ut mine kunnskaper og evner til å utvikle meg innen mitt fagområde. Og ser at jeg har fortsatt mye å lære . Vil nok aldri bli helt utlært,til det er fagområdet for omfattende, men jeg kan i allefall prøve å få med meg så mye som mulig.............
Jeg har satt tre barn til verden. Opplevd den overveldende morskjærligheten som traff meg hardt og uventet og med enda større styrke enn jeg hadde trodd, da førstemann ble født. Jeg erfarte at hjertet utvider seg for hvert barn, og at det ER mulig å ha like stor kjærlighet for flere barn . Jeg er neppe den eneste som har grublet på det når nr 2 melder seg.
Jeg har erfart å leve med og oppdra barn på godt og vondt. Jeg har opplevd sorgen når et barn får en diagnose som innebærer varige problemer. Jeg har erfart at man vokser med oppgaven.
Man erfarer å kunne kjempe for hjelp til sitt barn på en måte man ikke trodde man hadde styrke til. Og at ens verste frykt ikke nødvendigvis slår til.
"Som din dag er ,skal din styrke være" står det i Skriften. Og det er mye lærdom i det. Jeg kommer meg alltid gjennom dagen i dag om jeg ikke tar hele fremtidens bekymringer på meg på en gang.
Jeg har vært tenåringsmor i 7 år nå. Eldste er gått over i 20-årene og er snart delvis på veg ut av redet. Jeg har levd med skrekken om å slippe taket og har lært meg å leve med det. Og sett at det går jo bra. Sett ham etablere et kjæresteforhold og klare å ta vare på det.
Vi har klart å gjennomføre tre konfirmasjoner for våre barn. Siste er nå nettopp overstått. Og om man vet hvordan planlegging av selskapeligheter freaker meg totalt ut, så forstår man kanskje hvor godt det er å ha det bak seg.

Jeg måtte tidlig innrømme for meg selv at jeg ble ikke den super-mammaen jeg hadde planlagt å bli. Jeg gjorde feil,tabber,gikk over streken,handlet dumt ,uoverveid og har i perioder måtte kjempe med min egen egoisme,frustrasjon og sinne over at barn er så vanskelig å oppdra. Kanskje fordi jeg erkjenner at oppdragelse av barn er langt mere vanskelig og utmattende enn jeg kunne ha forstilt meg. Kanskje var jeg sint på meg selv fordi jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre noen ganger. Og tro meg, tanken om å droppe all oppdragelse og bare se hva det ville føre til, har også streifet meg. For det virket så håpløst og resultatløst i perioder.............
Hvor er fasiten i oppdragelsen? Jeg fant den aldri og måtte prøve og feile. Mulig det har vært mest feiling.........
Likevel så må jeg ha gjort noe riktig. For jeg synes våre barn har blitt flotte ungdommer ! Neida, de er ikke bare snille og gode og hjelpsomme, men jeg liker dem som personer, særlig når jeg ser hva som kommer frem etter at ungdomsopprøret begynner å avta.
For da kommer kjernen i dem tydeligere frem. Og da blir jeg stolt og varm rundt hjerterota. Så noe må vi ha klart å formidle ?
Og tenåringstiden har ikke vært på langt nær så ille som jeg ble forespeilet av andre. Mitt viktigste hjelpemiddel til å overleve med tenåringer i huset har vært humor. Når de oppførte seg og utagerte på typisk tenåringsvis, så kunne jeg flire for meg selv av det absurde i deres væremåte og reaksjoner. Av det typisk tenåringsaktige.
Og erfaringen om at det faktisk bare er en fase, har vært deilig. En flott voksen sønn kom frem da tenårene var over. Og det gir meg ro og håp for de to som fortsatt er midt oppe i sitt følelsesmessige kaos.
Jeg husker det,jo. Det å være tenåring. Det er den eneste perioden i livet jeg aldri,aldri kunne tenkt meg å gå gjennom en gang til. Barndom og voksen år hadde vært greit nok, men tenårene ? Nei, ellers takk !!
Vi har jo vært to om oppdragelsen, men jeg tror ikke jeg tar for hardt i om jeg påstår at mye falt på meg. At vi har vært to har vært en nødvendighet, jeg bøyer meg i støvet for aleneforeldre som klarer å oppdra en ungeflokk alene. Og jeg har vært priviligert, for jeg har kunnet jobbe deltid i 17 år. Nå som jeg jobber full stilling kan jeg ikke forestille meg hvordan jeg skulle kunne hatt små barn ved siden av.
Jeg har vært gift i snart 22 år med samme mann. Det har vært på godt og vondt, det har krevd hardt arbeid i perioder,også følelsesmessig, men vi var aldri villige til å gi opp. "I gode og onde dager" lovet vi, uten å ane hva som lå foran oss. Det har vært mye nærhet,glede,latter og gode opplevelser. Og så er det sånn da at de "gode dagene" tross alt oppveier for de "onde dagene" når man ser tilbake.

Ble bitt av reisebasillen som ung i utlandet, og har klart å få med resten av familien på noen utenlands opplevelser også. Blir jo bare ferieturer når man er etablert med hus,lån og jobb i Norge, men ferieturer kan også gjøres på ulike måter. Som familie har vi feriert i Sverige,Danmark, Tyskland,England,Kreta,Cypros,Italia og Bulgaria. Så noe reiser har jeg da fått med meg i alle disse årene......................

Men jeg vil mer ! Jeg vil reise mer, se flere land,flere byer,treffe flere folk,lære mer,se flere kulturer,lære flere språk etc etc.
Jeg vil lære mer.Lære å tegne boliger,lære fotografering,lære å skrive bedre,ta videreutdanning,
tilegne meg mer faglig kunnskap,ta flere kurs, få bredere erfaring,bedre trening, etc
Jeg vil treffe flere mennesker,ha flere diskusjoner hvor jeg kan lære noe nytt, ha mere fritid, ha bedre økonomi,få flere venner og bekjente, etc
Det er helt sikkert masse flotte mennesker i verden som jeg ville hatt glede av å bli kjent med, jeg trenger tid til å finne dem !
Jeg har sagt at jeg skal begynne på Universitetet når jeg blir 80. Vel, kanskje før, men skal jeg utnytte tiden så kan jeg ikke bare sette meg ned fordi årene går/har gått heller........

Jeg vil utvikle meg som person, hva er det optimale meg ?
Har jeg mulighet og tid til å bli "the best I can be " ?

Jeg vil ikke på slutten av mitt liv ende opp med å tenke at : Nei,det rakk jeg ikke å gjøre/prøve.
Nettopp derfor kjennes det ille å bli 50. For mye tid er oppbrukt.
Men om jeg kan få erklære meg som bare trettitjue , så gir det bud om at jeg fortsatt har tid.

Så tillat meg den lille omskrivningen...........................;-)

Fraråder yrkesskadeerstatning for rygg- og nakkelidelser!

Statens arbeidsmiljøinstitutt konkluderer i en fersk rapport at rygg- og nakkelidelser foreløpig ikke bør gi rett til yrkesskadeerstatning. Rapporten som er laget på oppdrag for Arbeids- og inkluderingsdepartementet vil danne grunnlag for AIDs arbeid med ny yrkesskadelov.

Rygg- og nakkelidelser er det mye av i den yrkesgruppe jeg tilhører, kvinner i helsevesenet.
Jeg har selv vært mye plaget med rygg- og nakkeplager, jeg ser mange kollegaer som får problemer, jeg ser de som må gi opp yrket og omskolere seg til et annet yrke fordi de blir ikke bra igjen og jeg ser de som må over på uføretrygd fordi kroppen deres ikke klarer mere.

Og jeg blir provosert og frustrert over en slik konklusjon fra Statens arbeidsmiljøinstitutt !
Mye av arbeidet i helsevesenet kan være tungt og belastende for kroppen. Det skal lite til for å få en belastningsskade. Nå er nok situasjonen mye bedre i dag enn den var for noen ti-år siden fordi det er mere fokus på feilbelastning,ubekvem arbeidsstilling, forflytningsteknikker og hjelpemidler, men helt uten feilbelastning og slitasje vil nok arbeid i helsevesenet aldri bli.
Og til tross for all opplæring og informasjon vi gis så er det fortsatt i mange tilfeller vanskelig å få på plass alle hjelpemidlene man trenger.
Ofte må man føre en kamp med ledelsen får å få nødvendige hjelpemidler.

Etter å ha bedt om tilpasset hjelpemiddel i flere år til dusjing av beboere der jeg jobber, og bare fått til svar at det ikke var penger til innkjøp av dusjstol som kunne heves til en god arbeidshøyde for oss pleiere, så hadde vi nærmest gitt opp. HMS representanten på arbeidsplassen var det lite hjelp i ; Nei, de hadde jo klart seg med det utstyret vi hadde i mange år så det var vel bra nok for oss også i dag !
Ryggsmertene etter hver dusjing av beboere ble tilslutt så plagsomme at jeg ringte HMS i kommunen og ba dem komme på arbeidsplassvurdering. Og da ble det fart i saken !
Rapporten deres var alvorlig og ledelsen ble ganske enkelt pålagt å skaffe oss riktig hjelpemiddel. Den er en drøm for min verkende rygg ! Dvs ryggen verker ikke lenger etter å ha dusjet beboere. Jeg fikk også tilskudd av NAV til en back-upstol som jeg bruker i min jobb for å minske belastningen på ryggen. Men det er provoserende at man må kjempe så hardt for å få utstyr som arbeidsmiljøloven gir oss rett til ! Og samtidig få beskjed om at dersom en skader seg på jobb, kanskje pga manglende hjelpemidler, så har man likevel ikke rett til yrkesskade erstatning. Det neste vi må kjempe for er ny personløfter. Regner med kamp der også..........

Er det fordi det er helsevesenet og at man allerede er klar over at rygg- og nakkplager er det mye av der ? Det er veldig mange ansatte i helsevesenet og politikere skremmes sikkert av tanken om å gi en så stor yrkesgruppe rett til erstatning, for det ville jo kunne koste masse,masse penger !
Og så argumenterer man da med at det er så vanskelig å fastslå helt eksakt at det har med jobben å gjøre. For plagene kan ofte komme av belastning over tid og ikke bare et enkelt arbeidsuhell. Så for å skyve det fra seg så lenge som mulig så anbefaler man da at det bør utredes mere nøye.
Senebetennelse i skulder,tennisalbu og slimposeirritasjon i albu og kne blir anbefalt å tas med som yrkesskade, men ikke rygg- og nakkeplager. Det burde ikke være vanskeligere å akseptere årsakssammenheng når det er snakk om rygg- og nakkeplager enn når det gjelder senebetennelse i skulder.

I Sverige og Danmark kan man få yrkesskadeerstatning også for kroniske rygg- og nakkeplager, men altså ikke i Norge !

Jeg skal ikke påstå at den eneste grunnen til mine plager er yrkesskade. Kanskje hadde jeg en dårligere rygg enn andre i utgangspunktet ?
Siden jeg har hatt ryggplager siden jeg var 18 og begynte i helsevesenet da jeg var 17,5 så ser jeg også at eksakt årsakssammenheng kan være vanskelig å si noe 100% sikkert om.
Men hva med de som får f.eks senebetennelse i skulder, kan de vite 100 % sikkert at de ikke i utgangspunktet nettopp var mere utsatt for en slik skade ? Ja, for noen får det,jo, og andre som utfører samme jobb får det ikke !
Vi har vel kanskje alle våre "svakheter" i kroppen som gjør oss mer utsatt enn andre som utfører det samme. Og vi vet sjeldent om det før plagene begynner å melde seg.
Og selv om jeg får plager av belastningen og slitasjen i min jobb så blir det ikke akseptert, mens andre får beskjed om at" joda,slitasje av jobben får du erstatning for".

Det er provoserende,frustrerende og gjør meg opprørt! Enda en gang så blir ansatte i helsevesenet satt utenfor. Ja, hvis ikke jeg da skulle ha en tilbøyelighet til å få senebetennelse i skuldra av belastningen på jobb!
Man kan jo også lure på om det spiller inn at rygg- og nakkeplager pga arbeidsbelastning er overrepresentert i kvinneyrker? Det er kanskje ikke så viktig å gi kvinner yrkesskadeerstatning ? Vi kan jo kanskje bare holde oss hjemme med mann,barn og hjem,vi.
Kvinneyrker tas ikke helt på alvor.

Den nye yrkesskadelovgivningen skal være på plass våren 2009. Rygg- og nakkeplager i denne sammenhengen skal sikkert utredes i årevis. At jeg mistenker en bevisst trenering av en avgjørelse er ikke feil å anta !
Det beste jeg kan håpe på er kanskje at neste generasjon som vokser opp skal også få rett til yrkesskadeerstatning ved kroniske rygg- og nakkeplager i jobben.
Min generasjon har jeg nå gitt opp håpet for !

Aromamassasje er ingen luksus.

Aromamassasje høres flott ut. Litt mystisk,litt alternativt og litt sånn dulle-med-meg-selv opplegg. Noe vi kvinner gjør for å gi oss selv litt ekstra luksus i hverdagen.
Vel, for meg er rygg-nakkemassasje en nødvendighet og ikke noe ekstra jeg unner meg selv.

30 år med rygg/nakkeplager.Stramme muskler,hekseskudd,lumbago, muskelkramper, ryggprolaps,nakkeprolaps.Ja,rett og slett mye ryggvondt.
Kiropraktorer, fysioterapeuter, rygg-grupper,nakke-og ryggskole,traksjonsbehandling, hjemmeøvelser,medisiner,sykmeldinger og gåturer er prøvd opp igjennom årene. Noe hjelper for en stund, men problemet blir ikke borte. Det vender alltid tilbake.

Nyere forskning viser at forebygging som man har mast om i 50 år faktisk har lite forebyggende effekt ! 50 % av oss får ryggtrøbbel før eller siden , i større eller mindre grad.
Og forskningen viser også at det ikke er én type behandlingsform som peker seg ut som bedre enn andre for ryggplager. Og det er jo min erfaring også. Grunnen til at jeg stadig har oppsøkt nye behandlere er jo nettopp fordi det hjelper en stund , men problemet blir ikke borte.
For øyeblikket er ryggmassasje det jeg har tro på for mine generelle ryggsmerter. Jeg strammer nemlig musklene, og så forplanter strammingene seg fra muskel til muskel når de prøver å kompensere. Helt til ryggen er som en stålplate !

Massasje oppdaget jeg etter nakkeprolapset. Når du verker måned etter måned og år etter år så prøver man alt som bærer et lite håp om magisk helbredelse. Slik endte jeg opp hos en massør for første gang.
Dersom du ikke ante hvor mange ryggmuskler du har så begynner du å få et hint når massøren knar muskel etter muskel og de er alle ømme og vonde. Og selv et lett trykk kjennes som massøren prøver å kna livspusten ut av deg.

Pusten,ja ! Det er min viktigste jobb når massøren gjør sin jobb. Å huske å puste ! Jeg er sikkert ikke den eneste som automatisk holder pusten når noe er vondt. Så jeg konsentrerer meg om å puste, særlig når refleksen min sier "hold pusten,dette er vondt!"
(Litt synd at jeg ikke ble klar over det før etter mine tre barnefødsler! Jeg innbiller meg fortsatt at fødslene hadde vært lettere om jeg ikke hadde holdt pusten under hver eneste ri!)
Det å slappe av kan være hardt arbeid ! Og der er jeg ikke flink.
En av kiropraktorene jeg har gått til ga meg beskjed om at jeg fikk ingen medalje for min evne til å slappe av ! Neivel, men nå prøver jeg i allefall. Pust inn - pust ut, pust inn - pust ut............

Når jeg går til kiropraktor eller fysioterapeut for mine ryggplager så dekker det offentlige noe av utgiftene. Når jeg går til massør for det samme problemet, så betaler ikke det offenlige fem øre ! For det er ikke anerkjent som behandlingsform for ryggplager. Aromamassasje er regnet som en luksus, noe vi unner oss to-feel-good.
Det hjelper ikke om det skulle ha bedre effekt.
Joda,jeg vet en del fysioterapeuter også masserer. Been there,done that ! Kanskje var jeg uheldig med "mine" fysioterapeuter, men jeg foretrekker en utdannet massør. Den beste var en utdannet muskel-og idrettsmassør. Hun kunne sine muskler ! Dvs. mine muskler.
Hun fikk meg smertefri etter nakkeprolapset og har en veldig høy stjerne i boka mi.

Dessverre så koster det å prøve å holde seg frisk. 270 kr for en 1/2 t med massasje er ingen formue, men når du ganger det med 52 uker hvert år så blir summen ganske høy. Jeg betaler mange tusen kroner hvert år for å holde meg frisk.

NAV burde være glad for at massøren holder meg borte fra sykmeldinger. Ja, så glade at de likestilte det med behandling hos kiropraktor og fysioterapeut. For massasje er ikke en lukus, det er en behandlingsform som holder meg i jobb.

Det neste jeg skal prøve er en osteopat. Det har også blitt anbefalt meg, men de er enda dyrer. Og selvfølgelig refunderes ingenting der heller fra NAV.
Håpet er jo selvsagt at selv om forskningen sier det motsatte så skal jeg til slutt finne den hjelpen som fjerner ryggsmertene mine for alltid !
Inntil da så lovpriser jeg alle massører. Takk for at dere finnes !!

7 % lønnsøkning !

Leser på tekst-tv at våre stortimgspolitikere har bevilget seg selv 7 - SYV- % lønnsøkning neste år ! Hvordan våger de ?
Resten av landet må stort sett klare seg med rundt halvparten i lønnsøkning.
Så hva gjør stortingspolitikerne så spesielle at de mener de bør ha dobbel så stor lønnsøkning som oss andre ?
Har de en så mye viktigere og vanskeligere jobb enn andre yrkesgrupper ?
Greit nok at lønna til stortingsrepresentantene bør være god, men at de anser seg selv untatt fra vanlig lønnsstigning forarger meg.

De gjør en viktig jobb, men det er det mange som gjør i dette landet !
Vi er alle viktige for samfunnet.
Dersom en fjerner stortingspolitikere en uke og deretter fjerner alle sykepleiere i landet en hel uke, hvem vil bli mest savnet ? Eller andre yrkesgrupper for den saks skyld.

Siden stortingspolitikerne nå har satt standaren for vårens lønnsoppgjør så forventer jeg at alle arbeidstakerorganisasjonene krever 7 % lønnsøkning for sine medlemmer !

Økonomer vil sikkert protestere på et slikt krav fordi det vil få alvorlige konsekvenser for samfunnet. Så med hvilken rett velger da stortingsrepresentantene våre å gjøre det de nå har gjort?
Dersom en eneste en av dem oppfordrer til moderasjon ved vårens lønnsoppgjør så SPYR jeg !!

Congenital megacolon.

Congenital megacolon. Et ord som går rundt og rundt i tankene mine om dagen. Veslepusen min ,Rosie 5,5 mnd, har fått denne diagnosen. Og rådet fra dyrlegen er avliving ,for det vil mest sannsynlig gi henne problemer resten av livet. Jeg har søkt og lest alt jeg kan komme over på nettet den siste uka. Og det er ikke veldig oppmuntrende ting jeg finner.

Congenital megacolon eller aganglionic megacolon : is believed to result from a congenital lack of certain colonic nerve cells, leading to motility problems and bowel obstruction. Congenital megacolon occurs relatively infrequently in cats.

Veslepusen min er litt utypisk for denne diagnosen også. Oftest er det en ervervet skade hos voksne katter og hovedsymptomet er obstipasjon. Hos Rosie er det mest sannsynlig en medfødt feil som oppsto tidlig i fosterlivet. Rosie har diaré(6-8 ganger pr. dag),oppkast og magesmerter(?).

Det siste er jo noe jeg tror ut i fra mjauing og klaging like før avføring, pus kan jo ikke fortelle meg hvordan hun har det.

Jeg har hatt følelsen av at noe er galt siden hun var 5-6 uker gammel. Vokste ikke like mye som søstrene og virket mere pjusk.Kronisk diaré. Vektkontroll, utallige besøk hos dyrlege, forsøk av ulike medisiner,ormekurer,kostomlegging,skånekost/mat for sensibel mage ,avføringsprøver til bakterologisk og immunologisk vurdering. Ingenting hjalp og ingen svar på hva som var galt før dyrlegen tok røntgen av magen hennes. Og der på bildet lyste det mot oss : megacolon !

En kraftig utvidet tykktarm. Ingen forstoppelse , men en diger tykktarm full av luft og væske.

Mest sannsynlig mangler hun nerveceller til muskulaturen i tykktarmen.Og dermed står tarmen utspilt og slapp uten særlig funksjon. Ingen ordentlig tarmbevegelser og dårlig opptak. Mulig er det flere problemer i magesekk/tynntarmer også.

Ved obstipasjonsproblemer kan man prøve en fiberrik kost eller man kan fjerne hele tykktarmen og koble tynntarmen rett til rectum. Det siste vil meget sannsynlig gi diare i mange måneder,kanskje for resten av livet. Mulig vil det også gjøre katten inkontinent for avføring, dvs at den mister all kontroll på når den gjør fra seg.

Og spørsmål melder seg : Hvor mye prøver man å behandle en kattunge som trolig vil ha mageproblemer resten av livet og når avgjør man at man avslutter det lille livet ?

Jeg vingler frem og tilbake ettersom hvordan Rosie har det. Når hun virker rimelig bra så vil jeg utsette avgjørelsen, når hun sitter i do-kassa og mjauer og klager mens luft og diaré renner ut så vil jeg hun skal få slippe.

Problemet er jo at hun er ikke bare dårlig eller bare bra. Det varierer i løpet av dagen.

Jeg leste om en katt med samme diagnose som var syk,pjusk,letargisk,feber etc hvor eieren ville behandle så lenge pus kjempet for livet. Jeg er ikke så sikker på at en katt kjemper for livet bare fordi den ikke legger seg ned å dør umiddelbart. Den bare lider lenger !

Obstipasjon kan føre til en toxisk reaksjon som kan gi blodforgiftning som igjen kan føre til død.

Og DET vil jeg ikke med lille Rosie ! Er jeg dermed kynisk ? Tar for lett på et katteliv ? Gir opp for lett ?

Det vil sikkert være ulike meninger om det, men de som måtte mene noe er jo ikke her. De ser ikke de daglige problemene. Så det må bli MEG som tar den endelige avgjørelsen. Og jeg hater det !

Denne uken prøver vi cortison tabletter på henne. Et sånn siste krampeforsøk uten at det er noen vitenskapelig grunn til at det skal virke.

I et par dager har hun virket bedre, men i dag er problemene like ille igjen.

Nei vel, så var det ingen mirakelkur det heller,da !

Skyver den endelige avgjørelsen foran meg dag for dag, kanskje uke for uke, mens jeg vet at det er tidsspørsmål.

Velger å nyte hver dag jeg får med henne før symptomene tvinger frem en endelig avgjørelse.

Men ordet congenital megacolon er et dritt-ord !!